Spaltist

Velmente krenkelser

Det virker å være en forventning om at den jevne borger skal ha oversikt over de ømme punktene til en stadig lengre liste av grupper. Jeg etterlyser mer nåde.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Heidi Terese Vangen

Arkivar og metodist

Den siste måneden er det av forståelige grunner dukket opp en rekke artikler om hva hvite bør unngå å si til mennesker med en mørk hudfarge. Artiklene handler om hvilke ord man bør bruke og om spørsmål de stadig blir stilt som enten sårer eller irriterer. Jeg leser disse artiklene med et visst nivå av uro, for her kan jeg plutselig møte meg selv i døren.

Som regel velment

Jeg vil jo behandle folk med verdighet og respekt. Jeg vil at menneskene jeg til enhver tid står overfor skal oppleve seg hørt og sett for den de er. Og jeg innbiller meg at dette er ønsker de fleste deler, selv om man så klart kan gå i baret, eller i et svakt øyeblikk si noe stygt til noen en er i konflikt med. Jeg tror at de fleste, for det meste, er velmenende. Skjønt kan jeg begynne å tvile etter noen runder på internett, hvor selv kristne lirer av seg de styggeste kommentarer om menneskers etnisitet, vekt, funksjonsnivå, legning eller hva det måtte være.

Fellesarenaer forvitrer

Slike kommentarer fortjener reaksjoner, men i dag er det noe annet som er lagt meg på hjertet, nemlig bekymringen for hvordan vi skal klare å leve og snakke godt sammen når selv i utgangspunktet velmente kommentarer kan skape så dype sår. Skjønt har vel det skjedd til alle tider, siden ingen av oss til fulle kan forstå et annet menneske. Vi fomler alle i mørket. Men aldri før har vi hatt den samme brytningen av kulturer som i vår globaliserte verden. Aldri før har landet vårt vært så lite homogent som nå, og det mens fellesarenaer forvitrer. Møter jeg et nytt menneske, kan jeg ikke ta for gitt at vi har vokst opp med de samme historiene, lært de samme verdiene eller engang hørt de samme nyhetene den uken. Vi kan stå ansikt til ansikt og likevel leve som i to forskjellige verdener. For å bote på dette, skrives det da slike artikler som forteller oss hva vi bør unngå å si til ymse grupper. Hver gruppe sårbar og utsatt på sin måte.

LES OGSÅ: Danskar vil ikkje be om orsaking for slavehandelen

Samtaleinstrukser

Selv fikk jeg diagnosen Aspergers syndrom i voksen alder. Det er en medfødt funksjonsnedsettelse, og diagnosen ga meg endelig en forklaring på hvorfor jeg gjennom hele livet har slitt med slikt som er dagligdags for de fleste andre. Uansett var det artikler med samtaleinstrukser som lå øverst blant søkeresultatene da jeg først begynte å lese meg opp på min tilstand: Fem ting du ikke bør si til en autist. Tjue ting vi er lei av å høre.

Og jeg kjente meg jo igjen. Hvert punkt en påminner om frustrasjon over å bli misforstått, om usikkerhet og om skam over ikke å svare til forventningene. Dét til tross for at de fleste kommentarene er velmente. Folk flest mener ikke vondt når de sier jeg ikke ser ut som en autist og lurer på om diagnosen er riktig. Det er et forsøk på hjelp når de finner på å foreslå at jeg kan få bukt med problemene mine om jeg øver mer på det som er vanskelig. Kjære deg, tenker jeg, hva tror du jeg har holdt på med i 30 år? Og selvfølgelig mener de også godt, de som ber om at jeg blir helbredet fra dette, selv om noe slikt faktisk vil innebære en «helbredelse» fra min personlighet, siden nevrologiske tilstander som autisme ikke kan skilles fra personen som har den. Krenkende, men velment.

Mangel på nåde

Dersom slike artikler kan klarne opp i noen misforståelser og med det gjøre mellommenneskelige møter bedre, synes jeg de er av det gode. Det jeg imidlertid er bekymret for, er utålmodigheten jeg ser i dem. Mangelen på overbærenhet, på nåde. Uviljen mot å ta kommentarer i beste mening. Forventningen om at den jevne borger skal ha full oversikt over de ømme punktene til en stadig lengre liste av grupper.

Klart kan også velmente kommentarer fortjene korreks. Det må være lov å si ifra når kommentarer sårer, og det må være lov for den enkelte å sette grenser og gi beskjed om hvordan man vil bli behandlet. Men går vi for hardt ut mot alle klønete forsøk på samtale, risikerer vi at ingen lenger tør å si noe, så alle holder seg til sin egen gruppe som bare glir lenger og lenger vekk fra alle de andre. Det gjør alt bare verre.

LES MER:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Spaltist