Hilde Frafjord Johnson
Tidligere spesialutsending for FN
«Jeg får ikke puste!» Mange har ropt disse ordene til brutale politifolk idet de langsomt kveles, noen til døde. Den systemiske rasismen i politikorpset i flere av USAs delstater er for alvor blitt avdekket. Oppgjørets time er kommet.
Uviss politireform
Representantenes Hus forbød sist uke kvelertaksgrepet som ble George Floyds skjebne, sammen med andre politireformer. Republikanere flest stemte imot, mens demokratene blokkerte deres mildere tiltak i Senatet. De var ikke omfattende nok.
Lite tyder på at Kongressen samlet vil vedta noen av reformene. Polariseringen i amerikansk politikk kan nå føre til at ingen politireformer får flertall, med mindre de to partiene klarer å finne fram til et kompromiss. I et valgår er nok det lite sannsynlig. Snarere vil politireform og det en ofte kaller «criminal justice reform» bli valgkampsak.
Statue-protester
At demonstranter også har protestert mot statuer av gamle sørstatshelter som kjempet for å beholde slaveriet og et system verre enn apartheid, er fullt ut forståelig. At de fortsatt står på pidestall, både faktisk og i mange menneskers hoder, er dypt sårende, ikke minst for dem hvis oldeforeldre og forfedre levde i lenker. For i USA er oppgjøret med denne historien ikke tatt.
At Donald Trump nå endrer forskriftene for å straffe demonstrantene i etterkant, er en ny bekreftelse på hvor presidenten står: på mindretallet av hvite sin side, de som egentlig ikke ønsker endring, verken i politiet eller andre steder. For nå viser opinionsmålinger i alle fall at «black lives matter» for flertallet av amerikanere, og at de uansett bakgrunn, er for reform og endring. Hvor viktig dette vil bli når hver enkelt går til stemmeurnene til høsten gjenstår å se.
LES OGSÅ: Vil rive statuer av hvit Jesus. Viktig debatt, mener forskere
Blodige kolonihistorier
Demonstrasjonene spredte seg raskt over hele verden. Også i andre hovedsteder sto statuer laglig til for hogg, bokstavelig talt. En av dem var Kong Leopold II av Belgia, som var ansvarlig for at mellom to og til millioner kongolesere ble drept i et langsomt folkemord i Kongo. Heller ikke Frankrike eller Storbritannia har tatt et skikkelig oppgjør med sin blodige kolonihistorie, der raseskillet var satt i system og der forbrytelser mot menneskeheten fant sted i stort omfang.
Det er når land og folk ikke har tatt et oppgjør med sin egen historie at slike statuer provoserer. Da angripes symbolene. Og enda verre, når den historiske arven gjenskapes i fortsatte rasistiske holdninger, brer protester om seg. For USAs vedkommende, når strukturell og systemisk urett fortsatt finner sted på grunnlag av hudfarge, får den også slike utslag.
Norske svin på skogen
Eller når nostalgien rundt det britiske imperiet fortsetter, samtidig som minoriteter opplever marginalisering, utenforskap og diskriminering. Da angripes statuer i Bristol og andre steder. Det løser selvsagt ingen problemer – og i alle fall ikke når det går utover Churchill. Men det er politiske lederes ansvar å ta tak i årsakene. For bare systemiske endringer og omfattende sosiale reformer kan gjøre ende på uretten.
Norge har også sine svin på skogen, og vekslende regjeringer har måttet be om unnskyldning for urett begått mot våre egne minoriteter, ofte langt på overtid. Men diskriminering på grunnlag av hudfarge skjer fortsatt, også hos oss, og mye mer enn mange har erkjent.
Kommentarfeltet flyter over av rasistiske kommentarer. Høyt kvalifiserte søkere med unorske navn får ikke jobb etter hundrevis av søknader. Skifter de navn er jobben deres. Velfungerende ungdommer i visse bydeler i Oslo stoppes av norsk politi nesten hver dag– uten å ha gjort noe som helst. De som ikke ser «norske» nok ut får stygge blikk på bussen. Folk flytter seg til et annet sete. Broren til Simen Bondevik er adoptert fra Colombia. Brødrene har opplevd hvordan den ene blir sett på som mulig butikktyv, og ikke den andre. Det finnes utallige historier.
Stillhet er samtykke
Politikere, diskrimineringsombud og myndigheter kan gjøre mye mer. Og ikke minst politiet. Men til syvende og sist er det vi som må ta tak i fordommene og hverdagsrasismen rundt oss. Oppgjørets time er her, også for oss. Stillhet er samtykke. Det er å være medløper. Mobiliserer vi motkreftene i stedet, kan 2020 kanskje ikke bare bli et blaff, men året det begynte å snu.
LES MER:
[ Vårt Land mener: Ødeleggelse av kirkekunst er ikke veien å gå i kampen mot rasisme ]