Spaltist

Jakten på kjærligheten

Bjørn Eidsvåg vil erstatte slagordet «Bibelen alene» med «kjærligheten alene». Men er det sikkert at han vet bedre enn Jesus hva som er sann godhet?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Espen Ottosen

Teolog og filosof, informasjonsleder i NLM

I Vårt Land 27/6 gir Bjørn Eidsvåg en interessant beskrivelse av sin tro og oppsummerer den slik: «Visjonen jeg hengir meg til, er at kjærlighet er sterkere enn hat og likegyldighet». Dette leder han til en kritisk holdning til både Bibelen og felleskristne dogmer. «Kjærligheten trumfer skriftord og læresetninger», slår Eidsvåg fast.

Selv har jeg et ganske annet teologisk ståsted enn Eidsvåg. Men det betyr ikke at jeg tenker annerledes om kjærlighetens betydning. Ingenting skal stå mer sentralt for en kristen enn ønsket om å vise andre godhet, omsorg og kjærlighet. Så hvorfor er vi da uenige?

Lar ordet vike

Selv om Eidsvåg mener at «Jesus var kompromissløs i sin kamp for kjærligheten», slår han fast at Bibelen innimellom kommer i konflikt med ønsket om å oppleve fred og fordragelighet. Derfor mener teologen og artisten at Bibelen må «leses med et kritisk blikk og noen ganger må vi overse eller til og med ta avstand fra ting som står i den».

Men hva slags målestokk bruker egentlig Eidsvåg når han slår fast at noe i Bibelen er i strid med kjærligheten? Hvordan kan han vite at hans vurdering av hva som er kjærlig, faktisk stemmer?

Dette spørsmålet kommenterer han verken direkte eller indirekte. Men etter min mening er det her vi først og fremst skiller lag – teologisk forstått. Jeg har rett og slett mindre tro på min egen evne til å fastslå hva det betyr å kjempe for kjærlighet og rettferdighet enn Eidsvåg har. Og derfor tør jeg ikke skrive, som Eidsvåg ubesværet fastslår, at «dersom et ord står i veien for kjærligheten, må ordet vike».

LES OGSÅ: Arne Borge: «Hva er vitsen med å være kristen?»

Født i feil kropp

Ta for eksempel spørsmålet om hva kjærlighet er – for foreldre – når et barn på elleve år slår fast at hun eller han er «født i feil kropp».

I disse Pride-tider mener mange at svaret er opplagt; et slikt barn skal møtes med uforbeholden støtte. Alt annet er hatefullt og fordomsfullt. I noen miljøer tolereres ingen avvik når temaet er respekt for transpersoner. Romanforfatteren J. K. Rowling har blitt utskjelt på det groveste de siste ukene fordi hun har protestert imot en flytende kjønnsforståelse.

Selvsagt skal en elleveåring med såkalt kjønnsdysfori møtes med kjærlighet og omsorg – og verken latterliggjøring eller avvisning. Men det er slett ikke åpenbart hva slags oppfølging og behandling et slikt barn trenger. I fjor fortalte den svenske statskanalen om finsk-svenske Sametti som mente at helsepersonell hadde gitt henne altfor mye støtte da hun ville skifte kjønn. Hun angrer i dag på behandlingen hun har fått – og som ikke kan reverseres. Sametti kan aldri få egne barn.

Så er dette et komplekst tema. Men fortellingen fra Sametti, og mange tilsvarende historier, illustrerer at full støtte ikke alltid er den rette responsen. Iblant trenger vi mennesker motstand (kombinert med ubetinget kjærlighet).

Dommen som trøst

Ofte er forskjellen mellom hat og kjærlighet, og mellom godhet og likegyldighet, enkel å fastslå. Men iblant er vi usikre. Og noen ganger får gode intensjoner svært negative konsekvenser. Eidsvåg ser ut til å forutsette at dagens nordmenn er mye klokere og kjærligere enn tidligere generasjoner. Det tviler jeg på.

Jeg er enig med Eidsvåg i at Jesus avslørte hykleri og kjempet for kjærligheten og for de svake. Men hvordan vet Eidsvåg at Jesus ikke var kjærlig når han forkynte at vi «må forsones med en Guds om ikke tåler ondskap, for å unnslippe et reelt helvete»? For mennesker som har opplevd grov urett kan budskapet om at Gud skal dømme levende og døde fortelle om en Gud som ikke er likegyldig.

Det er ikke uvanlig å hevde at de teologisk liberale setter kjærligheten først, mens de konservative prioriterer skriftord og læresetninger. Dessverre kan nok konservative kristne iblant bekrefte bildet – ja, kanskje har jeg selv gjort det. Vi kan åpenbart fremstå som harde og sneversynte både i debatter om samlivsetikk og dogmer.

Desto viktigere å si: Det er ingen konflikt mellom sannhet og kjærlighet. «Tro, håp og kjærlighet» er kristne dyder, og «størst blant dem er kjærligheten».

LES MER:

---

Fakta:

---

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Spaltist