Tidsoptimister kaller de seg, surrekoppene som aldri vet å passe klokka. De som alltid dukker opp en halvtime for sent til avtalt tid med en eller annen idiotisk forklaring; jeg er født fem minutter for sent jeg vet du!
Nei, jeg vet ikke. For du har akkurat forsynt deg av min tid, den tiden jeg kaller livet. Og bare fordi du har tekstet meg, og sagt du er for sen, blir du ikke mer presis av den grunn.
Ufravikelig
Hos bestefar, telemarkingen Nils Oscar (85), derimot, er det andre boller. For ham likestilles det å holde tiden med å holde ord. Han er konstant i sin visdom, rådene han gir, og har gjort så lenge jeg kan huske, er like forutsigbare som klokken:
1. Hold kroppen varm.
2. Spis honning - og
3. ikke sløs med folks tid.
Tre ufravikelige krav. Det har jeg lært nå. Men det fantes en tid i tenåra da magekorte topper var in, og da sa bestefar, kom deg ut, du kommer ikke inn her før du får på deg noe ordentlig tøy. Makan til tull hadde han aldri sett. Fryse på seg forkjølelse på den måten. Ren idioti. Og på spørsmål om jeg hadde spist honningskiva mi til frokost var det bare å si ja.
«Ikke bare om deg»
Inn døra kom jeg heller ikke om jeg ikke visste å holde tida. Hadde vi avtalt at jeg skulle komme klokken 14.15, var det 14.15 som gjaldt. Var jeg ikke å se da, begynte han med noe annet. Livet handler ikke bare om deg, Lene, husk det, respekter andres tid, sa han myndig.
Selv jobbet han som skiftarbeider på KPS Husqvarna, han som hadde nattskiftet var helt avhengig av at han som hadde morgenskiftet kom når han skulle, og så videre, heller ikke som hvalfanger i Sørishavet hadde han råd til å jukse med tida. Vi var kamerater, vi jobbet for hverandre, sa han. Egoister hadde vi ikke plass til. Det var trangt nok om plassen som det var, kunne han si.
Nils Oscar kan høres brysk ut, men alt dette sier han med et glimt i øyet, selv om meningen i budskapet ikke blir noe mindre av den grunn. Nils Oscar er en av mine beste venner og at han har hatt stor påvirkningskraft er sikkert. Jeg tar meg stadig i å se verden gjennom bestefars briller.
LES OGSÅ: Skriver hjerteskjærende usentimentalt om når katastrofen inntreffer hverdagen
Vakkert
For eksempel kan jeg tenke at det er noe punktlig vakkert over T-banen som smekker igjen dørene og kjører avgårde akkurat på tiden, uavhengig om noen kommer løpende i siste sekund og hamrer på døren. Det kan jeg forholde meg til. Det er noe klart og tydelig og ærlig over det. Sorry, du kom for sent.
På andre siden får jeg utslett av folk som ikke holder avtaler. Tidsoptimistene, som de kaller seg, som om det skulle være en gyldig forklaring på at de kaster bort min tid. Om du måtte mate bikkja eller ta en «rask» telefon til jobben, skal jeg sette livet på vent for det? Jeg stod opp da vekkerklokka ringte, spiste honningskiva mi, kledde på meg (ulltøy innerst), og ventet på deg til avtalt tid. Jeg skulle gjerne ha sovet lenger eller lest aviser, men siden du ventet på meg, måtte jeg prioriterte det vekk.
På vei ned
Det er en del av det å holde tida, man må velge bort noe annet. Det er en misforstått sannhet at å prioritere handler om å bytte rekkefølge på ting du gjør, du må faktisk velge bort noe. Til gjengjeld kan du oppleve å bli sett på som punktlig, presis og til å stole på. Hvilket noen av oss ser på som karakterstyrke.
Men jeg skjønner det kan virke forvirrende. For i vrimmelen av råd og leveregler i media og på blogger kan jeg ikke finne et eneste ord om det å passe klokka. Mulig betyr det at det skal være noe selvfølgelig, noe implisitt, men det kan også tolkes som at punktlighet er en verdi på vei ned. Og det kan ikke vi, Nils Oscar og jeg, passivt sitte å se på. Derfor maner vi til kamp for et fallende prinsipp, med følgende mantra; Ta deg tid til å holde tida!
Og vil du være vår venn, så passer du klokka. For tiden leger nemlig ikke alle sår! Vi tidsrealister sidestiller nemlig forsentkomming med bedrag.