Espen Ottosen er informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband. På onsdager skriver han, Merete Thomassen, Nils August Andresen og Emil André Erstad om ideologi i Vårt Land.
Påstanden om at de som vil være gift med mer enn én person blir diskriminert har jevnlig dukket opp de siste årene. I 2008 fortalte Jan Bertelsen både i Se og Hør, på TV 2 og i Dagbladet om sitt liv med to koner. Den siste kona hadde både giftering og samme etternavn som mannen, men var ikke ektefelle i juridisk forstand. For det forbyr norsk lov.
Nylig ble foreningen «PolyNorge» stiftet. Navnet henviser til uttrykket «polyamori» som kan oversettes «å elske flere». For noen er betegnelsen viktig: «Begrepet må altså ikke forveksles med polygami eller polyandri som begge er hierarkisk strukturerte ekteskap med én person i sentrum», skriver journalist Lene Wikander på NRK ytring. Hun ønsker å «utfordre monogamiet som eneste akseptable samlivsform i Norge».
Psykologen Anita Skrautvoll, som er knyttet til Institutt for klinisk sexologi og terapi, uttaler til NRK at «dette kan bli neste frigjøringsbølge i Norge». Med andre ord: Etter homofiles frigjøring må de polyamorøse gis frihet.
Avsporing?
Selv har jeg spurt – gjerne i debatter om homofili – om ikke ja til kjønnsnøytrale ekteskap gjør det logisk å åpne for antallsnøytrale ekteskap (som historisk er mer vanlig enn homofile ekteskap). Svaret har stort sett vært at det er avsporende å trekke inn polygami eller polyamori. I tillegg påstås det gjerne at sann kjærlighet forutsetter verdier som forpliktelse og trofasthet. Og da er «tosomhet» eneste løsning.
Men fungerer en slik argumentasjon? Jeg tviler. For hovedargumentet for å åpne opp for ulike typer samliv (og ekteskapsforståelser) er å hindre diskriminering. Lene Wikander oppsummerer det slik: «Selvsagt passer ikke polyamori for alle. Men hvorfor føler folk seg så sikre på at monogamiet gjør det? En slik holdning understøttes i hvert fall ikke av skilsmisse- statistikken her til lands. Og kan man velge selv når det ikke finnes aksepterte alternativer?»
Veien til en antallsnøytral ekteskapslov trenger ikke å være så lang. Det begynner faktisk å bli lenge siden at Unge Venstre gikk inn for å tillate polygami, og i 2013 foreslo Fremskrittspartiets Ungdom det samme. Argumentasjonen fremstår logisk og prinsipiell: Det blir mindre diskriminering av de som er annerledes hvis ekteskapsloven ikke sier noe om antallet ektefeller.
LES MER: Jacob Jervell fikk rett om skråplanseffekten, men ingen bryr seg
Hvis presset øker
Jeg tipper at kristne ledere stort sett vil hevde at en kirke må fastholde at ekteskapet er en institusjon for to personer. Men hva hvis presset øker?
Det er nemlig lett å se at den poly- amorøse retorikken ligner på retorikken homobevegelsen har brukt – med stor suksess. «Elsker man annerledes enn heterofilt og monogamt, blir man oftest vurdert som en seksuell og ikke emosjonell avviker», skriver Lene Wikander. Så hvem våger å si – til Wikander og andre polyamorøse – at staten (og kirken!) bør si nei til et samliv som hevdes å være frivillig og skape lykke?
De som setter monogamiet i en særstilling vil få beskjed om at de bedriver moralisering og diskriminering. Polyamorøse hevder at de også ønsker samliv fylt av honnørord som «respekt», «tillit» og «åpenhet». Ja, noen mener nok også at en slik samlivsform også innebærer mye forpliktelse.
LES MER: – Jeg synes det er veldig ugreit at Gud drepte sin egen sønn
Helge Simonnes skriver i den nye boken En kirke for folket at kristne ledere må være varsomme med å karakterisere andres handlinger som synd. Det høres fint ut. Men slagsiden er opplagt: Hvordan unngå at hva som helst aksepteres så lenge mennesker troverdig forteller at de er annerledes, samlivet deres fungerer godt, og deres hovedproblem er diskriminering og fordømmelse?
Uansett er det ikke lett å forsvare en kristen ekteskapsforståelse når en kjønnsnøytral ekteskapsforståelse har fått gjennomslag. De mest åpenbare bibeltekstene om hva et ekteskap er – som Jesu ord om at ekteskapet bygger på at Gud «fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne» (Matt 19,4) – har nemlig mistet sin betydning.
[ Si din mening om Espen Ottosens kommentar i vårt nettforum. ]