Gammelt virke

Denne sommeren, akkurat som de to foregående, har vi brukt til å skrape og male det gamle huset vårt.

«Det er så sjarmerende med gamle hus,» pleier folk å si når de går forbi. Jeg holder med dem i det, men kjenner i blant behov for å legge til at denne sjarmen krever en del arbeid. Jeg sier det uten et gram av klage. I et globalt perspektiv tilhører vi den heldige minoriteten som faktisk har et eget hus å bo i.

LES OGSÅ: Setter fanger i stillhet

Skeivt og slitt

Nesten hver dag takker jeg Gud for at vi får bo slik vi bor. Hjemmet vårt er skeivt og slitt, et par av prosjektene våre er fremdeles bare halvferdige, men dette huset er en fortelling som ikke begynner og forhåpentligvis ikke ender med oss.

En av fordelene med å bo slik, er at man vet hva man skal gjøre i ferien. Akkurat nå er det fasaden som kaller, og siden slikt tar tid, er det flaks at det fins lydbøker. Vi har skrapet oss gjennom Da Vinci-koden, Statsrådet och döden av Bo Balderson og Arto Paasilinnas vanvittig morsomme fortelling En lykkelig mann. Dessuten har vi hørt på mye bra musikk, og flesteparten av alle «Sommar»-programmene på radioen.

LES OGSÅ: Fant et hjem i et nedlagt bedehus i Bodø

Taushet

Innimellom har vi også arbeidet i taushet. En taushet som har blitt akkompagnert av stålskrapens klingende møte med bordkledningen som er langt mer enn hundre år gammel. Det er en lyd som setter seg i sjelen.

Siden vi har bestemt oss for at vi en gang i livet skal skrape det meste av huset helt inn til treet, har vi rukket å snakke sammen og fundere en del, mens vi har klatret mellom himmel og jord, ikke minst på forskjellen mellom bra og dårlig tre. For når man skraper seg gjennom fargelagene og kommer inn til den rene treoverflaten, oppdager man at det er det eldste trevirket som har tålt ­naturens angrep best. På de stedene man en gang på førti- eller femtitallet har byttet et eller flere bord, ser man nesten alltid at de er av dårligere kvalitet. Det er det gamle som står seg best, og naturligvis handler det mest om bordenes­ tilblivelseshistorie.

LES OGSÅ: De redder maten fra søpla

Langsomt voksende tre

Da dette huset ble bygget, hadde man verken lyst eller råd til å bruke noe annet enn nøye utvalgt virke, hentet fra skoger som hadde vokst langsomt. Om det ikke var tett mellom årringene, lot man heller treet ligge. Man kan ikke unngå å kjenne en slags ydmykhet i møte med et bord som først har stått i en taus skog i hundre eller hundreogfemti år og siden kledd en husvegg nesten like lenge – og som fremdeles er like friskt.

Det er en fryd å få arbeide med et slikt materiale. Det synger i skrapen. Men det er også et ansvar, for det er ikke nok å ha godt trevirke. Det at jeg kan formulere denne hyllesten til det gode virket, bygger på at de menneskene som bodde her før oss, med jevne mellomrom, klatret i stiger og vedlikeholdt dette gode virket.

Vi passer på det andre har passet på. Jeg synes det er en vakker tanke. Jeg blir velsignet av tre. Og utfordret.

Jeg vil bli et sånt menneske. En som ikke blir drevet fram raskt og brukt opp før tiden, men en som vokser stille og langsomt i en skog der det finnes tause rom. Et stykke tre der det er tett mellom årringene. Min bønn er, at under de sprekkene og flengene som livet har gitt meg, kan det nettopp finnes godt virke. Å be en sånn bønn er å be om en hel del arbeid.

LES OGSÅ: Flere artikler om en grønnere hverdag finner du her