Problemprester er verre enn andre problemkolleger

La meg slå det fast med en gang: Håpet om at problemer forsvinner av seg selv, er neppe mer utbredt i kristne miljøer enn de fleste andre steder. Det handler i realiteten om god, norsk konfliktskyhet når hyggelig tone og stor takhøyde forveksles med forestillingen om at uenighet og avvik må pakkes inn i jovialiteter – eller aller helst gjemmes helt bort.

Det skjer på menighetskontorer, i butikker og i kommunale etater. Alle har hørt om «rare» medarbeidere som kollegene bare ikke skjønner hvordan kunne bli ansatt. Jeg har ingen holdepunkter for å si at fenomenet er mer utbredt i kirken enn i IT-bransjen.

LES OGSÅ: Tar ikke tak i «vanskelige» prester

Gøy i medvind

Kirken er heller ikke den eneste arbeidsplassen der folk blir ledere – altså proster og biskoper – primært fordi de er flinke i den jobben de har, ikke nødvendigvis fordi de er gode lederemner.

Prost Rune Olav Ertzeid har det siste året forsket på hvordan ledere i Den norske kirke håndterer såkalt avvikende adferd hos prester. En av hans konklusjoner er at tilgivelse og nåde får råde på bekostning av konfrontasjon og tydelig ledelse.

De fleste synes det er gøy å lede andre i medvind, men hos mange svikter motivasjonen kraftig når det viser seg at jobben også krever at man legger egen popularitet i potten for å konfrontere og rettlede underordnede. Kanskje vet ikke alle ledere nøyaktig hvilke styringsverktøy de har, men problemet er først og fremst at de vegrer seg for å bruke dem.

Konfliktsky nordmenn

I en undersøkelse gjennomført for bemanningsbyrået Proffice i 2008, innrømmer 7 av 10 norske ledere at de har unnlatt å ta tak i et problem på jobb for ikke å lage dårlig stemning. 4 av 10 erkjenner at de har tatt beslutninger som er mer tilfredsstillende for de ansatte enn for bedriftens lønnsomhet – for å være godt likt blant de ansatte.

Halvparten sier at de i løpet av det siste halvåret har ønsket at de ikke var sjef. Undersøkelsen viser også at norske sjefer er mer konfliktsky enn finske og svenske ledere.

Kallet

Generell lederopplæring er viktig i kirken, som alle andre steder. Samtidig er det viktig å identifisere de faktorene som gjør at det kan være ekstra tøft å ta tak i vanskelige saker på menighetskontoret:

* Omdømmefrykten: Arbeidskonflikter kan være snadder for lokalavisene, men de som finner sted på prestekontoret, er ekstra snadder. Profesjonelle kristne som ikke finner ut av det med hverandre, utløser mer hoderisting enn når bygningsarbeidere opplever det samme.

* Selvforståelsen: Et menneske blir gjerne prest fordi vedkommende liker å skape begeistring og bygge opp. Menigheten skal være stedet for de gode relasjonene og de sterke båndene. Det kan være vanskelig å innse at man er nødt til å ta noen skikkelige møkkatak før man kan begynne å skape noe fint – og at det ikke er plass til eller bruk for alle i det som skulle være verdens mest inkluderende fellesskap.

* Respekten for kallet: Å si til en vekter eller en butikkansatt at det beste er å skifte jobb, er tøft nok. Å be en kollega pakke bort snippskjorta og legge kallet på hylla, er mange hakk verre.