Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Programmet «Dødsenglene» på TV2 om mennesker som tilbyr såkalt barmhjertighetsdrap har vakt forskrekkelse og oppsikt. Det er hjerteskjærende å møte de vonde historiene til folk som ønsker seg vekk fra livet. Og den menneskelige inkompetansen hos de som tilbyr «hjelpen» er dypt bekymringsfull.
Laget som argument
«Jeg tror debatten om aktiv dødshjelp er overmoden å ta. Dette er et bidrag som viser den ekstreme konsekvensen av at aktiv dødshjelp er forbudt», sier programleder Kadafi Zaman om grunnen for at man har laget programmet. Det er med andre ord et program som er laget for å argumentere for å tillate dødshjelp.
Når det store flertall av politikere ikke går inn for offentlig dødshjelp, er det ikke fordi de ikke tør men fordi de ser de menneskelige og samfunnsmessige konsekvensene
Men premisset om at de ekstreme tilstandene man beskriver er noe som kan forebygges ved å tillate dødshjelp, er en logisk kortslutning. Selv om dødshjelp skulle bli et offentlig tilbud, vil det være mennesker som får avslag på sitt ønske om hjelp til å dø. Hvis dødshjelp er blitt alminneliggjort, vil det bare gjøre dem mer innstilt på å skaffe seg det andre har tilgang til.
«Stortinget og regjeringen må tørre å ta debatten», sa Frp-representanten Bård Hoksrud i Stortinget mandag. Men når det store flertall av politikere ikke går inn for offentlig dødshjelp, er det ikke fordi de ikke tør. Meningsmålinger tyder jo på at det kunne være et populært standpunkt. Vi tror det skyldes at mange av dem som har satt seg inn i det, ser de menneskelige og samfunnsmessige konsekvensene.
Press på de som har det tøft
«Aktiv dødshjelp vil medføre et umenneskelig press på mennesker som allerede har det tøft», sa Erna Solberg i en kommentar til TV2-programmet. Hun påpekte de ekstremt vanskelige spørsmålene man da vil måtte ta stilling til. Heller enn å løse problemer, skapes det nye.
Autonomi, eller selvbestemmelse, er en verdi som settes svært høyt i vårt samfunn. «Retten til å dø» framheves som et krav om selvbestemmelse. Men de som argumenterer for et offentlig tilbud, vil jo sette grenser for hvem som skal få det. Erfaringen fra andre land er at det blir en dynamikk der grensene stadig skyves på i selvbestemmelsens navn.
Det er all grunn til å la seg berøre og bevege av den lidelsen som kommer til uttrykk hos dem som ikke orker livet. Men svaret på det er å forebygge og avhjelpe lidelse. Og ikke minst å holde oppe verdien av livet, også når det oppleves vondt og meningsløst. Ingen skal behøve å ønske å dø fordi opplever belastning og skam ved å være til byrde for andre.