Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
I løpet av de siste tiårene har det skjedd en stor utvikling i synet på embetet i Den norske kirke. For eksempel er det ikke lenger slik at presten ordineres og andre ansatte vigsles eller arbeider uten vigsling. I dag vigsles diakoner, kantorer og kateketer, og det samme ordet er også navnet for det som skjer med prestene. Det finnes altså ikke lenger noen forpliktelsesmessig forskjell mellom prestenes og de øvrige vigslede gruppenes relasjon til kirken. I tillegg er spesielt diakoni-tjenesten blitt tydeliggjort gjennom nye krav til utdanning og flere definerende saker i Kirkemøtet. Alle tjenestegrupper kan i dag bære tjenesteskjorte og liturgisk drakt. De står alle under biskopens tilsyn.
Skal man endre synet på lek og lærd, må man gjøre mer enn å bytte ut ordet «lek» med noe annet
Fjerne ordet «lek»?
Nylig tok diakon Eilev Erikstein og kirkerådsleder Harald Hegstad til orde for å avslutte bruken av ordet «lek» i kirkelig sammenheng. Ordet har hatt to beslektede funksjoner de senere år: for det første som betegnelse på mennesker som ikke er vigslet prest, og for det andre som byråkratisk term i forbindelse med kirkevalget. I det siste tilfellet betegner ordet den kategorien som visse personer stiller til valg i. En prest som er ansatt i Den norske kirke i en prestestilling, kan bare stille til valg som presterepresentant. Men en prest som jobber med noe annet, må stille til valg som lekperson. I tillegg finnes kategorien lek kirkelig tilsatt, som betegner dem som jobber i kirken, men ikke er prester.
Så lenge disse kategoriene finnes, må det også finnes ord for dem. Å skifte ut ordet «lek» med et mer egnet ord, er selvfølgelig ikke et problem. Ord trenger noen ganger å skiftes ut for å kommunisere og for å ikke dra med seg uheldige konnotasjoner. Men da er forutsetningen for at skiftet fungerer at det ordet man finner faktisk er dekkende og faktisk kommuniserer godt.
Hegstad uttaler at «'Lek’ er eit omgrep som seier noko om kva ein ikkje er, det seier ikkje noko positivt om kva kvalifikasjonar ein har» og mener at det er en negativ ting. Imidlertid er jo nettopp det som er signifikant i denne sammenheng med gruppen man ønsker å benevne, at de ikke er prester. Hva slags kompetanse de faktisk har, er ikke poenget, og dermed vil den termen man velger uansett ha som sitt utgangspunkt at gruppen ikke er prester.
Ord og sakrament
Ord er viktige og det å endre språkbruk kan være av stor betydning. Like fullt må man spørre om det å endre ord i denne sammenhengen egentlig løser særlig mange problemer. De ulike kompetansene skal verdsettes likt kvalitetsmessig. Men i tillegg kommer et teologisk moment, og det er at kirkesynet i Den augsburgske bekjennelsen tilsier at presten er mer sentral for det kirkelige oppdraget enn de andre gruppene.
Så lenge kirkens oppgave er å forvalte sakramentene og forkynne ordet, og begge deler, spesielt det første, er prestens oppgave, er prestene nødvendige for kirkens liv på en helt særegen måte. Skal man endre det, må man gjøre mer enn å bytte ut ordet «lek» med noe mer tidsmessig, for eksempel argumentere for at også andre tjenestegrupper skal kunne forvalte sakramentene.
