Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
De siste ukene har stor medieoppmerksomhet blitt rettet mot menigheten Sannhetens Ord. I kjølvannet av TV2s dokumentar og annen dekning er det mange, både av involverte og utenforstående, som har tenkt på hvor det gikk galt og hvordan man kan forebygge liknende fenomener. Dette er viktige spørsmål å stille seg – for det virker ikke som om vi har tatt tilstrekkelig lærdom av foregående tilfeller av sekterisme og maktmisbruk i religiøs sammenheng. For hadde vi takk nok lærdom, ville det ikke gjentatt seg.
Det er fullt mulig å være fanget i en usunn sammenheng uten å være klar over det selv
Engasjement som tipper over
Hva er usunn åndelighet? Hva er usunn menighetskultur? Vi vet etter hvert mye om det sistnevnte, om de organisatoriske og teologiske momentene som varsler fare. Men vi har ikke høy nok bevissthet om det individuelle, det at enkeltpersoner engasjerer seg for sterkt.
Det er ikke noe galt i å være engasjert. Det er ikke slik at ivrige mennesker er et problem, hva enten de driver kristendom, politikk eller yoga. Men på et tidspunkt kan det like fullt tippe over. Ett eller annet sted langs aksen går et engasjement over fra å være normalt til å være usunt.
I Vårt Land 5. desember forteller forfatter Heidi Sævareid om sin egen erfaring med å stå i en usunn sammenheng under overskriften «Ingen melder seg inn i en sekt». Det var imidlertid ikke en menighet eller en kirke, det var et yogamiljø. Sævareid forteller om veien inn i – og ut av – en kontrollerende gruppe.
Sævareid mener at ordet «sekt» ikke er hensiktsmessig å bruke, fordi det gjør oss blinde for mekanismer som faktisk er ganske vanlige. Vi tror ofte at sekter er unntak, ekstreme tilfeller. Men sosial kontroll og indoktrinering skjer mange steder. Det er fullt mulig å være fanget i en usunn sammenheng uten å være klar over det selv. Sævareid bruker begrepet high demand group, på norsk kravstor gruppe, om fenomenet.
Hyppighet som målestokk
Sævareids blikk bidrar til at vi kan forstå mer av veiene inn i kravstore grupper. Men når skal varsellampene blinke? Når skal familie, venner og en selv ta en tenkepause?
En prest med bakgrunn fra Levende Ord ga et godt råd på Facebook tidligere i høst. Han pekte på en svært enkel faktor, nemlig hyppigheten i kirkelig oppmøte. Krever menigheten din av deg at du jevnt skal være til stede mer enn en eller to ganger i uka? Er det et problem for andre og deg selv om du ikke kan eller vil komme til kirke en søndag? Da bør du tenke deg om.
Hyppighet på kirkebesøk alene er ikke noen indikasjon på at et engasjement er gått for langt, for selvsagt kan man fint være sunn og samtidig tilbringe mange kvelder sammen med menigheten. Men på den andre siden vil kravstore grupper alltid møtes hyppig. Dermed kan det være en indikator, og det er i tillegg en svært enkel målestokk å bruke.
Selvsagt skal folk kunne engasjere seg med hele sitt liv, og gjerne flytte i kloster hvis det er et kall. Men lenge før man har kommet dit, bør man ha blitt vaktsom for hyppigheten i oppmøte, og testet ut hva som skjer om man engasjerer seg litt mindre i en periode. Da har man hatt større sjanse til å ta gode valg uten urettmessig påvirkning fra andre.