Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Kåre Conradi etterlyser i denne avis mer Ibsen i skolen. Ved Kunnskapsløftet i 2006 forsvant både Ibsen, Undset, Skram og flere andre klassikere ut av læreverket. I stedet for konkrete verker, skiftet fokuset i skolen til læringsmål. Lærerne fikk med det større frihet til å velge sine veier til målene.
At alle i Norge leser eller ser Ibsen, bør være en selvfølge
Svensk kulturkanon
I vårt naboland Sverige herjet en heftig ordskifte spalter og debattprogrammer for et par års tid siden. Sverigedemokraterna (SD) og Kristdemokraterna fikk i Tidö-avtalen gjennomslag for å etablere en nasjonal kulturell kanon, til bruk i skole og samfunn. Slike lister lages av aviser støtt og stadig, men her var tanken at utvelgelsen skulle være offentlig og varig, altså noe den svenske stat skulle være garantist for. En komité ble etablert for å peke ut sentrale verker innen hele kulturfeltet.
En kunne tro at den påfølgende debatten handlet om utvalget: Strindberg eller Khemiri, ABBA eller Carl Larsson.
Men kritikken fra et nær sagt samlet svensk kulturliv var en annen, nemlig at et kanon ville være begrensende for bredde, mangfold og variasjon. I tillegg var de politiske undertonene fra SD høyst til stede: Å definere svenskhet har for dem brodd mot det ikke-svenske.
I skrivende stund har komiteen ikke levert sitt forslag, men skal bli ferdig i 2025.
Kropp og historie til verdiene
Det er ikke vanskelig å være prinsipielt enig i begge argumentene mot en svensk kanon. Men faktum er at den kulturen som lever sitt helt eget ikke-regulerte liv ikke finnes. Det som finnes, også i skolen og kulturlivet, er sterke markedskrefter. Kvalitet trenger beskyttelse, kunnskap og god formidling.
Conradis etterlysning er betimelig. Ser man seg rundt i skole og samfunn, er det ikke nærliggende å stole på at en kanon danner seg organisk og like organisk sprer seg til ungdommen. De fleste barn bruker massevis av tid på Netflix-dramaer, men kan gå gjennom skolen uten å ha blitt kjent med et eneste stykke av Ibsen, selve skaperen av det moderne drama.
Fenomenene pensum og kanon tilsier at det finnes noe som er av kvalitet og noe som er av mindre kvalitet. Med andre ord er noen uttrykk mer verdt å gi videre til neste generasjon. Det går an å diskutere akkurat hvilke verk som fortjener et statlig godkjentstempel. Men at noe gis plass på en autorisert liste, er et gode. Det skal ikke brukes til å assimilere innvandrere, men gir kropp og historie til det vi opplever som norske verdier.
At alle i Norge leser eller ser Ibsen, bør være en selvfølge.
