Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
I førsteutkastet til nytt partiprogram som presenteres mandag formiddag gjør Høyres programkomité flere endringer i tros- og livssynsstøtten. De vil «endre finansieringsordningen for tros- og livssynssamfunnene» og redusere de totale kostnadene på statsbudsjettet.
Høyre ønsker altså både å slanke støtten og styre tros- og livssynssamfunnene mer. Det er et paradoks
Nødvendig gjennomgang av ordningen
Dagens ordning for trosstøtte er skrudd sammen slik at jo færre medlemmer Den norske kirke får, desto mer øker støtten til andre tros- og livssynssamfunn, slik som Frikirken, pinsevennene eller Human-Etisk Forbund. De andre trossamfunnene får i dag statlig støtte basert på hvor mye støtte Den norske kirke får per kirkemedlem samlet sett, av både staten og kommunene.
Denne ordningen har med tiden blitt svært gunstig for de andre tros- og livssynssamfunnene. Mens Den norske kirke på mange måter får lokal støtte fra ulike kommuner basert på hvor viktige de er i lokalsamfunnet, får de andre tros- og livssynssamfunnene denne støtte som en sekkepost fra staten.
At Høyre nå ønsker å se på denne ordningen, ønsker vi velkommen. Ordningen er moden for revisjon.
Slankingen av livssynsfeltet er uklokt
Men Høyre ønsker også å slanke støtten til hele livssynsfeltet. Det er uklokt av mange grunner.
For det første vil en slik slanking av livssynsfeltet føre til at deler av feltet vil få økt behov for finansiering fra andre land, slik som Saudi-Arabia. Dermed kan det også åpne for økt påvirkning utenfra. Dette kan føre til en utvikling mange i Norge ikke ønsker.
En slik utvikling henger også dårlig sammen med Høyres programkomités ønske om en utvikling der «trossamfunn utenfor Den norske kirke skal få insentiver til å ansette religiøse ledere som har godkjent tilleggsutdanning i Norge». Samtidig med kuttene ønsker programkomiteen å «sikre kompetanse om kjønns- og seksualitetsmangfold blant religiøse ledere i tros- og livssynssamfunn». Høyre ønsker altså både å slanke støtten og styre tros- og livssynssamfunnene mer. Det er et paradoks.
Selv om Høyres programkomité slår fast at de ønsker å verne Den norske kirke, går et stort flertall i komiteen inn for frivillig kirkeskatt for samfunn utenfor Den norske kirke. Det er god grunn til å stille spørsmål ved Høyres grunnleggende tankegang når det gjelder religion. Som skattebetalere er vi med på å finansiere en rekke formål som ikke enhver av oss nyter godt av. Derfor bør det være mulig for Høyre å anerkjenne at også tro og livssyn er et fellesanliggende, et viktig lim i samfunnet, som svarer på dypt menneskelige behov.
