Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
«Ingen har monopol på etikken i diskusjon om abort» skriver Aftenposten på lederplass.
Aftenposten er kritisk til en lederartikkel Vårt Land har publisert om det nye og svært liberale forslaget til abortlov. Vårt Land er selvsagt kritisk til forslaget om å liberalisere norsk abortlovgivning.
Når Aftenposten slår fast at ingen har monopol på etikken i en diskusjon om abort, så melder et interessant spørsmål seg: Hvem har sagt det motsatte?
Ikke denne avis. Det er ikke uvanlig å bli tillagt meninger en ikke har i kommentarfelt og leserbrev, men det er litt mer uvant å oppleve det på lederplass i en av Norges største aviser.
Vårt Land mener det er etisk feil å svekke fosterets eksisterende rettsvern. Det er vårt standpunkt, og vi er da rimeligvis uenige med de som eventuelt har et helt annet standpunkt. Det betyr ikke at vi hevder å ha en enerett på etikk og moral.
Vårt Land mener det er etisk feil å svekke fosterets eksisterende rettsvern. Det er vårt standpunkt.
Skjørt kompromiss
Dette er en klassisk hersketeknikk som ofte brukes mot kristne i etikkdebatter. Kristne anklages for å påberope seg en enerett på moral og etikk når de kommuniserer sine etiske standpunkt. Men da må man i rettferdighetens navn rette den anklagen mot alle som har et standpunkt i etiske spørsmål.
Mener Aftenposten selv at de har monopol på etikken når de inntar et standpunkt i en etisk debatt om abortloven? Nei, selvsagt ikke. Ingen har monopol på etikken, men akkurat her har Aftenposten monopol på banaliteten.
Aftenposten mener videre at det er feil av Vårt Land å hevde at den eksisterende abortloven er et «skjørt kompromiss». Avisen peker på at loven ble vedtatt med én stemmes overvekt. Ja, helt riktig. Det er derfor vi bruker begrepet «skjørt kompromiss». Hadde loven blitt vedtatt med et stort flertall ville det vært riktigere å bruke «bredt» eller «solid» kompromiss.
Enda viktigere er det at loven etter vedtaket har fungert som et kompromiss i norsk politikk. I Norge har det i hovedsak vært politisk ro om dette spørsmålet. Det skjøre kompromisset handler også om den finstemte vektingen mellom hensynet til kvinnen og hensynet til et voksende foster. Både motstandere og tilhengere av fri og selvbestemt abort har valgt å leve mer eller mindre stilltiende med 12-ukersgrensen i hele fem tiår. Det må kunne kalles et reelt kompromiss, og det er et kompromiss som har hatt bred oppslutning i befolkningen.
I andre land ser vi at abortlover i politisk spill bidrar sterkt til polarisering. Dette er momenter man bør tenke over før man bruker abort som en «vote-getter», enten det er for å vinne velgere, eller påvirke et retningsvalg i et parti.
Farlig nær grensen
Aftenposten forsvarer sitt standpunkt om å fjerne fosterets rettsvern helt fram til uke 18 med at det også er «en etisk vurdering». Det er det selvsagt. Det er et standpunkt i et etisk diskusjon, og da må man nesten legge til grunn at det er foretatt en etisk vurdering.
Spørsmålet er om Aftenpostens etiske vurdering har tatt høyde for de fakta eksperter på fødselshjelp nylig påpekte i samme avis. De advarer mot at det ikke eksisterer en entydig definisjon av hva som menes med «uke 18», og at fostre som er små av vekst kan være minst en uke eldre enn ultralydmålene skulle tilsi. Derfor advarer de mot en lov som kan «muliggjøre selvbestemt abort av levedyktige fostre».
Det nye lovforslaget legger seg farlig nær en slik grense. Uten nemndene eksisterer det overhodet intet rettsvern for fostre som kan være få dager unna grensen for overlevelse. Det fullt lov å mene at et slik lov kan forsvares etisk. Denne avis mener ikke det.
