Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Sokneprest Magnus Halle har lansert en original idé for å få ned utgiftene på øverste nivå i Den norske kirke. Han foreslår å kutte antall bispedømmer, og dermed også antall biskoper. I hans visjon skal Den norske kirke ha fire biskoper, fire bispedømmeråd, fire bispedømmerådsadministrasjoner og fire domkirker. I dag er det elleve av hver.
Umiddelbart kan det virke logisk å gjøre et slikt kutt. Å gjennomføre en reduksjon på nær to tredeler av organisasjonen virker fornuftig når både penger og menneskelige ressurser er mangelvare. Men det er lite sannsynlig at en fjerning av bispedømmene vil ende med at to tredeler av utgiftene vil fjernes.
Den norske kirke har allerede sentralisert en rekke funksjoner, da spesielt knyttet til lønn, regnskap og IT. De funksjonene som er igjen i bispedømmerådene er HR-stillinger, fagstillinger og andre støttefunksjoner for biskopen. Det er med andre ord ikke slik at bispedømmekontorene flommer over av stillinger.
Poenget er ikke å ha færrest mulig bispedømmer, men at de har en funksjonell størrelse
En funksjonell størrelse
En biskop har ansvar for et bispedømme. Hvis det bispedømmet blir for stort, kan ikke biskopen være biskop for alle menighetene. I Oslo regner man det tar rundt sju år for en biskop å visitere alle menighetene i bispedømmet. Dersom bispedømmene dobles eller tredobles, vil det i praksis bety langt sjeldnere visitaser og mindre oppfølging. Eventuelt må man innføre et nivå mellom prostiet og bispedømmet for å ivareta biskopens tilsyn – noe som ikke kan tenkes å være besparende.
Det er ikke et poeng i seg selv å ha færrest mulig bispedømmer. Poenget må være at bispedømmene har en funksjonell størrelse. Det innebærer at én biskop og ett bispedømmeråd (med byråkrater) skal ha akkurat passe mange ansettelser å håndtere og prester å være arbeidsgiver for. Det må være passe mange kandidater til vigsling, passe mange nye kirker å vigsle, passe mange vriene saker å ta stilling til, passe mange råd og utvalg å fylle, passe mange avisdebatter å melde seg i. Å blåse opp størrelsene på bispedømmene er ikke funksjonelt.
Vi trenger diskusjonen
En sammenslåing av bispedømmer vil også innebære at stolte byer i Norge må slåss seg i mellom om hvor domkirkene og bispedømmets administrasjon skal ligge. Det blir garantert ikke mindre betent eller færre omkamper enn ved de sammenslåingsprosjekter det offentlige Norge har gjennomført den senere tid. Å kutte historiske og etablerte bånd som gir tilhørighet til sted og bygg er sjelden en god strategi for en kirke som Den norske.
Både nå og i fremtiden trenger vi diskusjon og kreativitet for å løse alle slags kirkelige utfordringer, også økonomiske. Halle skal ha takk for sitt bidrag, som rusker opp i vante spor. Men akkurat dette forslaget er antakelig ikke gjennomførbart uten store omkostninger og små innsparinger.
