Fra medlem til kunde

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

I mange år har prest Sunniva Gylver invitert til Potter-påske i Fagerborg kirke i Oslo. Nytt av året er at hun også inviterer til drop-in dåp og bryllup i Potter-stil.

Det går ikke an å mene at sammenhengen mellom Potter-universet og kristendommen er søkt eller uvesentlig. Men Gylver har møtt kritikk for å lefle med åndsmakter og for å prøve å trekke kirken i retning av populærkulturen.

Harry Potter-dåp føyer seg uvegerlig inn i rekken av spesielt tilrettelagte kirkelige handlinger

Skreddersydde seremonier

Det siste er et relevant memento. Det er ingen grunn til å betvile kvaliteten på opplegget eller intensjonene til den aktuelle menigheten. Men Potter-dåp føyer seg uvegerlig inn i rekken av spesielt tilrettelagte kirkelige handlinger. I begravelsesbransjen har man lenge pekt på pårørendes ønsker om mer skreddersydde seremonier, som kan bære sterkt preg av avdødes liv og interesser. Når det gjelder bryllup, vil mange brudepar ha regien også på det som foregår i kirkerommet.

Summen av alle de små tilpasningene er over tid at kirkemedlemmene i mindre grad opplever seg som nettopp medlemmer og i større grad som kunder. I stedet for primært å ta del i en kirkelig praksis når de vil døpe barn eller gifte seg, blir de arrangører og selv de sentrale aktørene. Når kirken selv står bak slike spesial-opplegg, forsterkes følelsen av at det er fritt frem også for medlemmene.

Fra vertskap til gjest

Kirken blir på sin side en leverandør av en bestemt vare inn i arrangementet. Flere prester kan fortelle om opplevelsen av å ikke lenger være vertskap, men gjest. Den ledelsen de utfører skjer ikke lenger på Guds eller menighetens vegne, men de er mer å regne som en innleid toastmaster. Da er det ikke lenger liturgiske eller kirkelige premisser som legges til grunn, men hva nå brudepar, foreldre eller pårørende enn måtte komme på av konsepter eller særegne rammer.

Kontrasten blir også stor satt opp mot mennesker som ikke har økonomiske, menneskelige eller estetiske ressurser til å gjøre noe eksepsjonelt og personlig ut av sitt livs høytider.

At prester og kirker strekker seg langt for å etterkomme folks ønsker, er forståelig. Enhver sjanse man har til å forkynne evangeliet for nye ører, må brukes. En rigid ordnings- og tradisjonsforståelse kan noen ganger stå i veien for det menneskelige. Å skifte ut musikk og lesninger eller åpne for uvant pynt trenger ikke være ukristelig.

Det kan hende fremtiden for en folkekirke her i landet må innebære mer av nettopp fleksibilitet og vilje til å underordne seg. Det bør i så fall ledsages av en løpende debatt om hvor grensene går og hva som rettelig kan høre hjemme i Guds hus.