Leder

Verdifulle liv

Nå er det urbefolkningen i Canada sin tur til å sørge over dem de burde ha fått sørget over for flere tiår siden.

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Hvem får et minnesmerke når en tragedie rammer et helt folk? Hvem får en grav å gå til når de mister sine nærmeste? Hvem får tilsendt blomster og kondolanser?

Svaret i vår del av verden er de aller fleste. Svaret blant urbefolkningen i Canada er så å si ingen.

I dagens Vårt Land kan du lese om Diena Jules. Vi har møtt henne i den lille byen Kamloops, helt vest i Canada. Her holdt den katolske internatskolen Kamloops Indian Residential School til. Jules var den som bestemte at det skulle gjøres georadarundersøkelser av jorda rundt skolen.

Paven beklager

Undersøkelsene viste tydelige indikasjoner på at 215 barn (senere nedjustert til rundt 200) var gravlagt i hagen. Funnene satte i gang undersøkelser ved lignende skoler i Canada, skoler som kanadiske myndigheter mellom 1894 og 1947 tvang barn fra urbefolkningen til å gå på, for å assimilere dem inn i det nye, kristne samfunnet. Her ble det funnet enda flere umerkede graver. Det skapte overskrifter over hele verden.

Barna som døde på internatskolene, mange som resultat av manglende helsehjelp, noen etter misbruk eller vold, ble lagt i umerkede graver. Familiene, som ofte bodde langt unna, fikk verken barna sendt hjem eller svar på hva som hadde skjedd med dem.

Mange av skolene ble drevet av Den katolske kirke. Denne helgen er pave Frans i flere av de kanadiske lokalsamfunnene for å beklage. Det er av stor betydning for mange, men likevel en fattig trøst sett i sammenheng med hva disse familiene har gjennomgått.

Den ritualiserte sorgen vi som samfunn bruker for å bearbeide tap, har aldri blitt disse livene til del

—  Vårt Land

Rom for å sørge

I boka Frames of War: When Is Life Grievable? skriver filosofen Judith Butler om hvilke dødsfall man sørger og ikke sørger over offentlig. Det handler om hvilke liv vi som samfunn regner som verdifulle og hvilke liv vi anser som verdt å sørge over.

Det er ingen tvil om at visse type liv historisk sett har hatt et dårligere vern enn andre. Noen liv er blitt ansett som mindre verdifulle enn andre. Urbefolkningen i Canada er en slik gruppe. Mødrene som hadde havnet i «ulykka» i Irland på 1900-tallet og ble sendt på katolske mødrehjem er en annen. Og Den katolske kirke, som i begge tilfeller skulle være «disse mine minste» sin viktigste beskytter, endte opp med å ødelegge der de skulle hjelpe.

Når vi da opptil hundre år senere finner gravene til disse menneskene er det aller viktigste vi gjør, i tillegg til å beklage og be om tilgivelse, å gi rom for å sørge. Den ritualiserte sorgen vi som samfunn bruker for å bearbeide tap, har aldri blitt disse livene til del. Det er på tide nå.


Vårt Land

Mer fra: Leder