Hun fikk paven til å si unnskyld

KAMLOOPS, CANADA: Egentlig har hun sluttet å gå opp til fjerde etasje. For når Diena Jules går inn i sovesalen som har stått urørt, og som fortsatt ser ut som da hun selv gikk på skolen, kommer alt tilbake: Hun husker ropene, slagene. Og hun husker på nytt ansiktene til barna som bodde der.

– Det er veldig vanskelig for meg. Men jeg vil likevel vise det til deg, siden du har reist så langt.

Derfor går hun opp de siste trappetrinnene, som jenter måtte vaske med tannbørster, og helt opp til etasjen hvor gutter mellom seks og åtte år bodde. Onkelen hennes var en av dem. Han fortalte henne at da de ble eldre og ble flyttet til etasjen under, kunne de høre gråten og skrikene til de yngre guttene som hadde flyttet inn over dem.

– Da forstod de hva som skjedde, for det samme hadde skjedd dem. Men de kunne ikke gjøre noe. De var jo bare barn.

[ Canada betaler milliarder i erstatning til ofre for internatskoler for urfolk ]

Vårt Land er i den lille byen Kamloops, helt vest i Canada. Her holdt den største av de omstridte internatskolene til.

Gravfunnene var rystende – men ikke sjokkerende

Etter at Kamloops Indian Residential School ble stengt i 1976, har bygget huset administrasjonen til stammen Tk’emlúps te Secwépemc. Diena Jules har vært sjef for museet de siste årene. Da koronapandemien stoppet et vedlikeholdsprosjekt, var det hun som bestemte at pengene heller skulle brukes på georadarundersøkelser av jorda under den gamle eplehagen utenfor.

Funnene rystet Canada. Man fant tydelige indikasjoner på at 215 barn var gravlagt i hagen. Senere ble tallet nedjustert til «omtrent 200».

[ Vårt Land mener: «Det er på tide at urbefolkningen i Canada får sørge». ]

Skolen i Kamloops var den største av omtrent 130 internatskoler som kanadiske myndigheter mellom 1894 og 1947 tvang barn fra urbefolkningen til å gå på, for å assimilere dem inn i det nye, kristne samfunnet. Etter funnene i eplehagen i Kamloops i fjor, ble lignende undersøkelser gjort ved flere tidligere skoler: Ved Marieval Indian Residential School i provinsen Saskatchewan fant de 751 umerkede graver. Ved St. Eugene’s Mission School i British Columbia fant de 182.

De forstod hva som skjedde, for det samme hadde skjedd dem. Men de kunne ikke gjøre noe. De var jo bare barn

—  Diena Jules, tidligere elev ved Kamloops Indian Residential School

Skolene ble drevet av forskjellige kirkesamfunn, på oppdrag fra myndighetene. Skolen i Kamloops ble som de fleste andre drevet av Den katolske kirke, mange av kommuniteten St. Ann-søstrene. Men av 80 skoler som var i drift i 1931, var også 21 tilknyttet Den anglikanske kirke. 13 var tilknyttet United Church of Canada, som er landets største protestantiske kirkesamfunn, og to var drevet av presbyterianere, kirken som har røtter i Den skotske kirke.

Funnene ved skolene gikk verden rundt. Men for de som hadde gått på internatskolene, eller hadde hatt familiemedlemmer der, var nyheten en bekreftelse på det de alltid hadde visst:

Svært mange barn døde på internatskolene, mange som resultat av manglende helsehjelp, noen etter misbruk eller vold.

[ Skammens skoler i Canada - en mørk del av landets og kirkas historie ]

Ikke alle døde naturlig

De ble lagt i umerkede graver. Og familiene, som kunne bo flere dagsreiser unna, fikk ofte ingen forklaring på hva som hadde skjedd.

– Noen døde av naturlige årsaker, som tuberkulose. Men det er andre som ikke døde naturlig. Og de har alle rett til å få vende hjem, sier Jules.

Gjennom de smårutede vinduene i øverste etasje ser hun såvidt eplehagen med de umerkede gravene på den andre siden av fotballbanen.

– De ble ikke begravd med verdighet. Dette var barn som fortjente å bli elsket, men som ikke ble det. Og det var kirken og myndighetene som gjorde dette mot dem.

Tidligere skoleelever kaller seg «overlevende»

Diena Jules er en liten kvinne og snakker med en lav, litt monoton stemme.

Framtoningen hennes står i kontrast til hvordan andre her nærmest strammer seg opp når hun går forbi, med en ørnevinge i hånden. Hun forteller at hun bærer på den fordi hun trenger å ha noe hellig med seg, når hun går rundt her hvor hun selv var elev mellom 1962 og 1967.

I videoen under viser Diena Jules Vårt Land innsiden av det som tidligere var Kamlooops Indian Residential School.

I hennes tid ble ikke lenger barn gravlagt i eplehagen, forteller hun. Men de ble fortsatt utsatt for omfattende misbruk.

– Hver generasjon hadde sine egne tragedier, før mer offentlig kontroll gjorde at ting ble bedre på 70-tallet. I min tid slo fortsatt nonnene oss med trepinner, det var omfattende misbruk, mye kjefting og nedsettende kommentarer. De forsøkte å sette dem som bodde på internatet opp mot de elevene som ikke bodde der. Vi barna utviklet en gjengmentalitet for å beskytte oss. Den sitter fortsatt igjen.

For ti år siden samlet en nasjonal sannhetskommisjon inn historier fra dem som gikk på skolene, de kaller seg «survivors». De «overlevende» fortalte at de ble nektet å snakke sine egne språk, de fortalte om skoler som var overfylte og underfinansierte, om sult og underernæring, og om omfattende seksuelt misbruk.

– Helt fra begynnelsen handlet det om å assimilere, kristeliggjøre, vestliggjøre. De ville eliminere «indianerproblemet» med å tvinge barna bort fra foreldrene og det de så som negativ påvirkning. Disse overgrepene hadde en intensjon, sier Jules.

De mest grusomme historiene kom fra elever fra Kamloops, som fortalte at de hadde blitt tvunget til å hjelpe til under aborter på jenter som hadde hatt jobben med å vaske prestenes rom. Fostrene ble kastet inn i en forbrenningsovn i kjelleren.

I 2015 konkluderte sannhetskommisjonen med at skolene hadde drevet «et kulturelt folkemord», og oppfordret paven til å komme til Canada og gi en unnskyldning. Men det var først etter radarundersøkelsene at unnskyldningen kom, da paven i april ba om tilgivelse for «den avskyelige oppførselen til medlemmer av Den katolske kirke».

Fikk paven til å komme til Canada, men han kommer ikke hit

Og slik har det seg altså at paven nå kommer til Canada for å gjenta beklagelsen til lokalsamfunnene i Edmonton, Quebec og Iqalui. I sin bønn foran menneskemassen på Petersplassen sist søndag, kalte paven reisen for en «pilegrimsferd for å gjøre bot», og han sa at han håper reisen kan bidra til forsoning og helbredelse.

Men pave Frans kommer ikke til Kamloops. Det burde han gjort, mener Jules.

---

Paven møter Canadas urbefolkning

• Dagen etter ankomsten i Canada, har han mandag 25. juli to møter med urbefolkningsrepresentanter: Først på Ermineskin Residential School i Maskwacis, og deretter på Sacred Heart Church of the First Peoples i Edmonton.
• Paven møter igjen representanter for urbefolkninger fra det østlige Canada i bisperesidensen i Québec onsdag 27. juli.
• Fredag 29. juli reiser paven til Iqualuit i Nunavut, landets nordøstligste provins, hvor han skal ha et privat møte med tidligere elever fra internatskoler for urbefolkningen, og delta på en markering.

---

– Jeg prøver alltid å ha respekt for eldre, men jeg er likevel skuffet. Det var her denne erkjennelsen begynte, og det ville vært riktig om paven kom hit.

– Hva ville du vist ham her?

– Jeg ville vist ham det hellige stedet hvor barna er. Jeg vil at han skal føle og se det vi føler og ser hver dag.

Et bilde fra radarapparatet har brent seg fast på netthinnen hennes. Etter at hun så levningene av et barn, fikk hun fikk ikke sove på fire døgn. Hun forteller at barna ligger begravet kun én meter under bakken.

– Det er fordi det var barn som begravde barn. Datteren min beskrev det slik: «Tenk om det var min bestemor som lå der. Da hadde ingen av hennes barn, barnebarn eller oldebarn blitt noe av». Det er det jeg ser der nede: generasjoner på generasjoner som ikke ble noe av.

Ted Gottfriedson, som inntil nylig ledet urbefolkningsgruppens kontor for språk og kultur, sier han forstår at paven har gode grunner til å ikke komme hit.

– Men for hver av disse grunnene, finnes 200 grunner til at han burde kommet. Det var her det begynte, og det hadde vært riktig av ham å anerkjenne det. At han ikke gjør det, er skuffende.

Den vanskelige veien videre

Mange forteller at funnet av gravene gjorde at de endelig fikk til å gråte. Funnene var noe håndfast som samsvarte med de vonde minnene, og mistankene de kanskje hadde gått med, etter at en klassekamerat plutselig ble borte, for lenge siden.

Så hva gjør man da? Om man oppdager 200 umerkede graver, med barn som kom fra alle deler av en provins på størrelse med Tyskland og Frankrike slått sammen, med svært lite dokumentasjon om hvem de var?

Det ble raskt klart at de berørte stammene var enige om at barna, så langt det lar seg gjøre, skal fraktes hjem dit de kom ifra.

For å få det til, må de først få oversikt over hvilke barn som aldri kom hjem til familiene sine. Deretter er planen å samle inn DNA fra slektningene deres, før levningene kan graves opp, og forhåpentligvis identifiseres og returneres til lokalsamfunnene de kom fra.

– Vi ansetter nå folk som skal hjelpe med å samle inn de muntlige fortellingene. Det er første skritt, forteller Ted Gottfriedson.

Noen synes det går for sakte. Men vi får bare en sjanse til å gjøre dette riktig

—  Ted Gottfriedson, ledet inntil nylig Tk’emlúps te Secwépemc sitt kontor for språk og kultur

Men den tidkrevende og møysommelige tilnærmingen har skapt ny uro. På den ene siden mener enkelte historikere at mediene har vært for raske til å konkludere, og at ingenting er bevist før gravene er gravd opp. Også andre urbefolkningsgrupper som soknet til skolen har presset på før å få fortgang og større innflytelse over prosessen.

– Noen synes det går for sakte. Men vi får bare én sjanse til å gjøre dette riktig, så vi gjør dette i vårt eget tempo. Uten å tenke for mye på hva andre lokalsamfunn gjør og hva mediene forventer. Vi skylder barna å gjøre alt riktig, sier Gottfriedson.

---

Internatskolene i Canada

• Over 130 skoler var i drift mellom 1831 og 1996.
• Ble finansiert av myndighetene, og drevet av forskjellige kirker, særlig Den katolske kirke. Hensikten var å utdanne og assimilere urbefolkningsbarn, og legge til rette for konvertering til kristen tro.
• Til sammen gikk anslagsvis 150.000 barn på skolene. En anslag er at 6.000 døde, men anslagene spriker fra ca 2.000 og opp til ca. 30.000.
• Mellom 1831 og 1996 var til sammen over 130 skoler i drift. Toppen ble nådd i 1931, da 80 skoler var i drift samtidig. The Mohawk Institute i Brantford i Ontario åpnet i 1831, som den første. Da The Gordon Residential School i Punnichy i Saskatchewan lukket i 1996, var det den siste.
• United Church of Canada var i 1986 de første til å be om unnskyldning for det de hadde vært med på. I 1991 fulgte landets katolske biskoper etter, deretter de andre involverte kirkesamfunn. Regjeringens beklagelse kom i 2008.

Kilder: Canadian Encyclopedia, Indigenous Foundations, CTVNews

---

– Et sakskompleks med to sider

Like nedenfor eplehagen i Kamloops renner elven South Thompson forbi, i retning av bysentrum, hvor den forener krefter med North Thompson River og tar med seg en mengde tømmerstokker vestover mot Stillehavskysten.

Gangveien langs elva inn til sentrum og den katolske kirken Sacret Heart, er tre kilometer lang. En eldre kvinne kommer opp fra kirkekaffen i kjelleren. Hun ber en bønn, setter blomster på alteret til Maria, og forteller at hun er begeistret for at pave Frans kommer på besøk.

– Men hva tenker du om at pavebesøket er en følge av det som skjedde på skolen her i byen?

– Vel, jeg tror det er mer i den saken enn det vi har hørt til nå. Jeg gikk selv på en av skolene som St. Ann-søstrene drev, og jeg hadde ingen vonde opplevelser. Og jeg hadde skolevenner fra urbefolkningen, og de fortalte heller aldri om noe slikt.

Den vennlige kvinnen slutter brått å snakke, hun er ikke lenger så interessert å fortelle om internatskolen.

Før avreise til Kamloops ba Vårt Land biskopen i bispedømmet om et intervju. Da han ikke hadde anledning til å stille, spurte Vårt Land om én av de 23 andre kontaktpersonene på bispedømmets nettside hadde anledning.

Ingen svarte. Men nå står én av dem på kirketrappa, i døra til presteboligen, vegg i vegg med kirken.

– Når det gjelder påstandene om at over 200 barn fra urbefolkningen ligger i en «massegrav», så tenker jeg at det er en god anledning for å grave etter dem, finne dem, og gi dem en verdig begravelse, sier prest Derrick Cameron.

– Trengs tid

Presten understreker at han ikke kan uttale seg på vegne av kirken som sådan, men snakker på vegne av seg selv.

– Hvordan har denne saken vært for katolikker i Kamloops det seneste året?

– Det har vært vanskelig for mange. Noen har mistet troen eller kjemper med tvil. Det var mye negativt som skjedde, men det er også mange som forteller om positive opplevelser fra skolene, og det er også viktig å inkludere. Det som nå trengs er sannhet og forsoning, og da må først hele sannheten komme fram.

– Og deretter?

– Jeg tror det trengs tid, dialog og relasjonsbygging. Og jeg skulle gjerne hatt mer tid. Men jeg må nok mobilisere lekfolk i menigheten for å begynne å bygge disse broene, sier han.

Det som nå trengs er sannhet og forsoning, og da må først hele sannheten komme fram

—  Derrick Cameron, katolsk prest i Kamloops

En oransje nasjonaldagsfeiring

Det har seg slik, at akkurat denne dagen er Canadas nasjonaldag. I fjor ble feiringen avlyst mange steder. Noen begrunnet det med koronapandemien, andre med at oppdagelsene ved internatskolene gjorde det vanskelig å feire nasjonsdannelsen i 1867 og nasjonsbyggingen som fulgte.

Men nå er det fest! Fra en scene i parken i Kamloops spiller et band «Under pressure» av Queen. De artigste folka har tatt på seg tøysete hatter, og de fleste går i rødt og hvitt. Men mange går heller i oransje, som har blitt fargen som viser solidaritet med urbefolkningen, noen oransje t-skjorter har tallet 215 skrevet på brystet, andre har slagordet «Every child matters».

I Kamloops har overgrepene mot urbefolkningen blitt en del av nasjonaldagen.

– For oss handler det om å anerkjenne det som skjedde, sier Ashley Brooks.

Hun er her sammen med mannen Adrian og datteren Emmy.

– Vi ser ikke på det som en politisk markering, men som en måte å markere noe som skjedde med familien vår, fortsetter hun, og nikker i retning av mannen sin, Adrian.

– I min familie er det flere som gikk på den skolen, sier han.

– Og vi har kjent en del på konsekvensene av det, i form av traumer som forplanter seg gjennom generasjonene.

Steve Sharp har parkert el-sykkelen sin og funnet skygge under et tre. Han sier at han ikke er overbevist om at det har skjedd noe galt før gravene er åpnet.

– Nå har det gått over et år, så de kunne i hvert fall ha åpnet én grav. Det utenfor skolen kan være mye forskjellig, kanskje er det dyr. Jeg venter fortsatt på bevis, sier han.

– Burde visst om

Det er en holdning som opprører John Scott og Nadine Fort. Han er kledd i fargene til det kanadiske flagget, hun i en oransje t-skjorte.

– Det synes jeg er en avskyelig holdning. Hvilken annen befolkningsgruppe må akseptere slike krav om å åpne gravene sine? spør John Scott.

Nadine sier at hun ble overrasket over hvor sjokkerte folk ble av radarundersøkelsene. For dette er noe folk burde ha visst om allerede, mener hun.

– De som har fulgt litt med har visst at det skjedde forferdelige ting på disse skolene. Men tallene de rapporterte om overrasket nok mange. Og dette var første gang det ble snakket om håndfaste bevis, sier hun.

Frasier og trommene

Men er det håndfaste bevis? Og hva viser de i tilfelle? Skeptikerne peker på at skolen var i drift i en tid med pandemier, at gravene kan ha vært merket tidligere, selv om de ikke er det nå. Og at det nå har gått et år uten at Tk’emlúps te Secwépemc har offentliggjort røntgenbilder eller åpnet en eneste grav.

Men selv opplever stammen at de har fått en hellig oppgave, hvor de først og fremst står til ansvar for barna og lokalsamfunnene deres.

Ved inngangen til den gamle skolen sitter fem menn og synger rundt en stor tromme.

– Myndighetene hadde en plan. De ville at vi skulle forsvinne, forteller en av dem.

– Men det at vi sitter her og synger disse sangene i dag, viser at de ikke lykkes.

Sola går ned og vannsprederne skrur seg på. I kveld er det 65 år gamle Victor Frasier som er nattevakt ved gjerdet til eplehagen. Han passer på at ingen nysgjerrige tråkker inn på det som de anser som et hellig sted, slik at ingenting, hverken fra den fysiske eller åndelige verden, forviller seg herfra.

– Mer enn noe annet ønsket jeg å komme meg vekk herfra. Men nå er jeg tilbake her igjen, sier han.

Han snakker i en jevn strøm: Om den gangen en prest rundjulte broren hans her. Om barn som hoppet på godstoget og forsvant. Om at jeg må huske å la meg rense meg med skjell eller tobakk før jeg drar, slik at ingenting forsvinner herfra med meg.

Og han snakker om utfordringen Tk’emlúps te Secwépemc nå har fått i fanget:

– Nå har jeg blitt en gammel mann. Og jeg tenker at det jeg vil bruke tiden min på nå, er å passe på disse barna, til vi finner ut hvordan vi kan få fraktet dem hjem igjen.