Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
I et debattinnlegg i Vårt Land denne uka skriver prest i Den norske kirke, Bent Inge Misje, om sin nylig utgitte bok Hvor ble du av, mitt barn?
Boka handler om endringene både storsamfunnet og kirka har gått igjennom når det kommer til fødselsomsorg, sorgarbeid og ritualer. Misje har intervjuet med 32 foreldre som har mistet barn ved fødsel fra 1951-2002.
De har fortalt han om svært ulike opplevelser i møte med dødfødslene opp gjennom årene. Etter 2. verdenskrig, da barn begynte å bli født på sykehus, var det for eksempel vanlig at dødfødte barn ble tatt bort fra moren sin med en gang de ble født. Frem til starten av 1980-tallet regner man med at tusenvis av norske barn ble lagt i jorda uten at foreldrene visste noe som helst.
Passiv kirke
I denne perioden ser Misje at også kirka tilpasset seg samfunnets normer. Det var i liten grad noe egen kirkelig tenkning om disse barna. Fosterets verdi før fødsel, i forbindelse med abort, ble snakket mye om. Men fosterets verdi etter fødsel – når det var dødt – var det få som snakket om.
Som Misje påpeker har det skjedd mye siden 1980-tallet. De seneste årene har andelen foreldre som gravlegger sine dødfødte barn økt betraktelig. Ullevål sykehus i Oslo gravlegger mellom 240 og 300 fostre i året.
For mange foreldre er det blitt viktig å ha en seremoni for å kunne gå videre etter en spontanabort eller dødfødsel. Kirka spiller en uvurderlig rolle i disse situasjonene. Prest i Den norske kirke, Mari Saltkjel, har i Vårt Land etterlyst en egen liturgi for dødfødte. Kirkerådet har i den forbindelse bekreftet at de vil ta opp saken med Bispemøtet og forsøke å svare på behovene som er meldt.
Det er helt på sin plass at Den norske kirke nå gjør opp for sine tidligere feil ved å gjennomføre symbolske gravferder.
— Vårt Land
Viktig med egen liturgi
Det er helt på sin plass at Den norske kirke nå gjør opp for sine tidligere feil ved å gjennomføre gravferder for barn som dør i mors mange, og ved å ta opp igjen muligheten for å få på plass en egen liturgi for disse barna.
I dag er det sykehusprester som bruker deler av dåpsliturgien når de gjennomfører gravferder – bare uten vann. Det kan være viktig for dem som hadde tenkt til å døpe barna sine, men det er fortsatt behov for noe mer og noe annerledes for dem som aldri får døpt barna sine. Derfor er en slik egen liturgi så viktig.
Barn skal leve, derfor er det både så tragisk og kjennes unaturlig når barn dør – uavhengig av hvor små de er. Likevel er det mange som undervurderer sorgen ved å miste et ufødt barn. Kirka kan ikke være blant de mange.
[ De valgte bort sin egen sønn. Så valgte de å begrave ham ]