I mars 2011 startet protestbevegelsen som skulle utløse den ufattelige humanitære tragedien som fortsatt pågår i Syria. Opprøret var en del av den arabiske våren, og synliggjorde en langt større misnøye med regimet til Bashar al-Assad enn det som inntil da hadde kommet til uttrykk.
Men i stedet for en håpefull syrisk «demokrati-vår», utviklet det seg til en krig med utallige væpnede aktører, inklusive beinharde islamistiske jihadister som IS og al-Nusrah-fronten, og med Russland, Irak og Hizbollah som kyniske støttespillere for Assad-regimet. 10 år etter at det hele brøt løs, er Syria verken i krig eller fred, president Assad sitter fortsatt ved makten, og ødeleggelsene og de humanitære lidelsene fortsetter ufortrødent inn i sitt andre tiår.
[ En kristenplikt å hjelpe de svakeste ]
Flukten pågår fortsatt
Hvert år siden mars 2011 er det i gjennomsnitt fordrevet anslagsvis 2,4 millioner syrere over grensene eller innad i Syria. Så sent som i fjor ble 1,8 millioner syrere drevet på intern flukt av sikkerhetsmessige eller økonomiske årsaker, nesten fire ganger flere enn den knappe halve millionen syrere som returnerte til Syria.
En ny rapport fra Flyktninghjelpen dokumenterer den enorme skaden og lidelse krigen har påført land og folk. Samtidig advarer den om at enda et tiår med konflikt og økonomisk nedgang kan føre til minst seks millioner nye fordrivelser. Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland kaller det med rette et skammens tiår for medmenneskeligheten, der også det internasjonale samfunn anklages for likegyldighet.
Det internasjonale samfunn må ta både sine diplomatiske og humanitære forpliktelser på større alvor enn vi har sett de siste årene.
— Vårt Land på lederplass
400.000 mennesker drept
Det er likevel partene i konflikten som må bære hovedansvaret for at anslagsvis 400.000 mennesker er drept i konflikten, og at det syriske folket er blitt utsatt for krigsforbrytelser som inkluderer mer enn 300 dokumenterte tilfeller med bruk av kjemiske våpen, tortur, samt vilkårlige angrep på byer, skoler og sykehus.
[ Fra krigens Syria til eksplosivt Libanon ]
Årevis med FN-ledete forhandlinger har ikke ført fram, inklusive Sikkerhetsrådets resolusjon 2254, som i desember 2015 streket opp et politisk veikart som skulle etablere «troverdig, inkluderende og ikke-sekterisk styring» innen seks måneder, og en ny grunnlov. FN-utsendingen Geir O. Pedersen uttrykte nylig sterk frustrasjon over manglende framgang i den femte runden med grunnlovsforhandlinger i Genève. Det er likevel ingen vei utenom en forhandlet løsning. Det krever et mer aktivt internasjonalt samfunn, som tar både sine diplomatiske og humanitære forpliktelser på større alvor enn vi har sett de siste årene.