Leder

Når håpet kveles

Etter klimaendringene kommer unnlatenheten og så apatien. Størst blant dem er apatien. Særlig blant ungdom.

World Economic Forum (WEF) har gitt ut sin første risiko-rapport på 16 år. Dommen er klar: Ungdommens manglende håp er en av de største farene verden står overfor. Det er alvorlig.

Voksne liker at barn er håpsbærere. Da landet stengte ned i mars, ba vi barna tegne regnbuer med ordene «alt blir bra!» under. Vi hengte dem i vinduene, selv om enhver voksen må ha visst at det allerede var skjedd ubotelig skade - alt kan ikke repareres.

For mange var det greit så lenge det budskapet de voksne kanaliserte gjennom barna var uforpliktende. Men ungdommers klimahåp og medfølgende aktivisme har blitt møtt på en annen måte. Særlig i kommentarfeltene. Den blandingen av sorg, desperasjon og håp som tømte skolene og drev tenåringene ut i gatene for få måneder siden, har ikke blitt sett på med like blide øyne som regnbuene. Ungdommene har ikke blitt hørt for sine viktigste politiske krav - og de har møtt massiv motbør fra godt voksne kommentarfeltkrigere.

«Jeg vil at dere skal få panikk!» sa Greta Thunberg på WEFs toppmøte i Davos for to år siden. Det er et godt råd.

—  Vårt Land på lederplass

Liksom-kontroversielt

Det finnes knapt uenighet blant forskere: Nesten alle klimaendringer er menneskeskapte. Det er ingen meningstvang i Norge, folk kan gjerne se bort fra forskernes funn om de vil det. Politikere må også vurdere hva som er mulig her og nå og hva som skal prioriteres først. Men den plassen de kontrære klimasynspunktene har tatt og fått, er fullstendig uproporsjonal. Når forskningen - og politikken som må følge den - stadig motarbeides og trekkes i tvil i mange fora, skapes det et inntrykk av at kampen mot klimaendringene er mer kontroversiell enn den egentlig er.

Det trykket som unge aktivister og deres eldre meningsfeller i partipolitikken utsettes for, er sterkt og skittent. Voksne mennesker mobber ungdom fordi de er uenige med dem, og fordi de ser sin egen livsførsel som truet. I bunnen ligger egoismen: For den som er 60 år spiller framtidige klimaendringer mindre rolle. For den som er 15 er det snakk om deres eget liv, om den verden de skal leve i.

Den tredje dominobrikken

Mange unge menneskers fortvilelse over situasjonen handler ikke bare om klima-realiteter. Det handler også om hvordan politiske ledere i Norge og verden behandler saken og hvilke signaler de gir. Ungdom opplever det ofte slik: Først sier de at noe må gjøres. Deretter åpner de for mer oljeboring og stimulerer og flytrafikk. Først har vi klimakrise, deretter har vi politisk unnfallenhet å flere punkter, og nå er den tredje dominobrikken falt: Mange ungdommen mister håpet.

Ikke bare er det søtt og oppløftende at barn håper. Det er også avgjørende for at verden skal fungere også om en generasjon eller to. Apatien er en trussel. «Jeg vil at dere skal få panikk!» sa Greta Thunberg på WEFs toppmøte i Davos for to år siden. Det er et godt råd.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Leder