Nye toner i orgelpipa

Hvorfor er det en selvfølge at det står et orgel i hver eneste kirke her i landet? Den norske kirke – og Norge – står i en sjeldent sterk og levende kirkemusikalsk tradisjon. Å ha et dyrt instrument og en fast ansatt profesjonell musiker på hvert sted er ingen selvfølge hvis man ser seg om i verden, verken i det sekulariserte vesten eller i land med fattigere kirker. At vi har sikret en slik profesjonalitet og kvalitet overalt skal vi være svært glade for.

Orgelallergi

Ole Jakob Lølands innlegg om «orgelallergi» (26. oktober) satte i gang en debatt om orgelmusikk i Den norske kirke. Selv har han ikke sansen for orgel, og mener at det bør åpnes større rom for andre musikalske uttrykk i gudstjenester og kirkelige handlinger. Her er Løland antakelig mer i takt med virkeligheten enn han er klar over: Selv om orgel fortsatt er det definitive hovedinstrumentet i Den norske kirke, lever en variert og fornyet instrumentpark sitt glade liv på korgulv og gallerier. Kirkemusikk-utdannelsene integrerer i større grad rytmisk musikk enn tidligere og djevelen bor ikke lenger i stortromma. Flere kirkemusikere har påpekt dette i Vårt Lands spalter de siste ukene.

Like fullt er det verdt å lytte til Lølands anliggende. Ser man bak syrlighetene og angrepet på det han selv ikke liker, har han antakelig rett i at mange mennesker føler en kulturell fremmedhet i møte med Den norske kirke. De vil speiles med sine egne kulturuttrykk, og ønsker seg pop-låter til både bryllup og begravelse. At en folkekirke til enhver tid må forsøke å romme flere ulike stilarter og kulturelle preferanser er åpenbart. Slik referansene i prekener byttes ut etter hvert som tida går, bør nye melodier og nye taktarter også få sin plass.

Dypt forankret

NFS Grundtvig, Nordens største salmedikter gjennom tidene, mente at Guds skapertone var nedlagt i oss alle. Når vi synger, og spesielt når vi synger salmer, forener vi det skjønne, det gudbilledlike og det allmenne på helt spesielt vis. Å synge har vært en del av kristendommen før den ble til – Salmenes bok har alltid vært navet i jødisk og kristen gudstjeneste. Salmesangen er derfor ikke underholdning eller tilfeldig, den er dypt forankret i selve den kristne tilbedelsen.

Reformasjonen spredte seg i Europa ikke bare gjennom fyrsters og kongers avgjørelser, men også gjennom salmesang. En vital og folkelig sang er en historisk bærebjelke i luthersk kristendom. Så er også både tradisjon og fornyelse nevnt i samme setning i Den norske kirkes tjenesteordning for kantorer. Skal denne arven føres videre, er det nye struper og lunger som må finne seg hjemme i musikken. Eller: ny musikk må finne seg hjemme i kirkebenkene.

For mange er klassisk korsang og orgelakkompagnert salmesang det ypperste uttrykket for tilbedelse. Det skal kirka ikke kaste ut til fordel for en antatt folkelig preferanse for pop i livets høytidsstunder. Men når folk selv ytrer ønske om musikk som er annerledes, er det ingen grunner til at kirkemusikerne ikke skal hive seg rundt og sette an tonen.………

•LES OGSÅ:

•Ikke bit i sure epler

•Sushi og bouillabaise

•Musikken ingen vil ha