23. juli

I dag er det sju år siden vi prøvde å ta inn over oss det uhyrlige som hadde skjedd dagen før. Etter ­sjokket og nummenheten oppsto det et spontant behov for å finne sammen og vise at vi sto sammen mot ondskapen.

Nå er det gått sju år, og vi hører at overlevende fra Utøya får trusler når de står fram i offentligheten. Hatet mot Arbeiderpartiet finnes som en understrøm vi har opplevd politikere spille opp mot. Muslimer som engasjerer seg i samfunnsdebatten, møtes med sjikane og trusler. Terroristens ideologiske budskap fremmes også utenom ekkokamre og lukkede fora. Derfor spørres det om vi i samholdets navn unnlot å ta det oppgjøret vi burde tatt med tankegodset som lå bak terrorhandlingene for sju år siden. Felles­skapet må ha noen grenser dersom det skal ha noen ­mening. Men hvor går de?

Når hver tredje nordmann frykter at ­muslimene skal ta over Europa, kan ikke det møtes med for­dømmelse. Å undertrykke frykten fjerner den ikke. Frykten overvinnes gjennom åpenhet, gjennom kunnskap, dialog og møter mellom mennesker. Frykten møtes også ved at de ansvarlige viser at de tar på alvor det som det er grunn til å frykte. I de sju årene som er gått har vi også opplevd at norske ungdommer drar til Syria for å kjempe for IS. Det er klart slikt skaper frykt.