Avisa VG skal ha publisert, så slettet en artikkel om at koronaviruset har nådd Norge.

«Ikke for å skremme noen» begynner en melding på Snapchat. Meldingen fortsetter med at en er innlagt med koronavirus på Ullevål. «Husk munnbind og håndvask».

Konspirasjoner og bløffer

Dette er ikke riktig, og ble grundig tilbakevist sist uke.

Ikke så alvorlig det er bare å overse tullenyheter, er det nærliggende å tenke. I den store konspirasjonsteori-sammenhengen, så ja.

Men det er et eksempel på hva som følger i kjølvannet av en internasjonal epidemi i 2020: Konspirasjonsteorier og falske nyheter, bløffer og halvsannheter som får fart og spredning på nett.

Mens reisenekt, stengte grenser, fallende børser, skjelvende finansmarked og karantenebestemmelser utvikler seg dag for dag, lever viruset sitt eget liv på sosiale medier.

Det er ikke pent å se på.

Desinformasjon florerer

Stadig flere tilfeller av ren desinformasjon og løgn om viruset blir oppdaget, skriver avisa Bloomberg. Alt fra rasistiske «forklaringer» på sykdommens opphav, via nettroll som sprer løgn for gøy, og koko-høyre som prøver å tjene penger på folks smitteangst.

Og er det ikke egentlig de store legemiddelfirmaene som har konstruert viruset i et laboratorium, for å så tjene penger på en vaksine?

En av de mer outrerte eksemplene er konspirasjonsteorien QAnon, som kort sagt går ut på at det er skjulte krefter som egentlig styrer USA. Tilhengere pusher salg av et blekemiddel (!), som skal kurere alt mulig, inkludert dette viruset.

– Det er den perfekte krysning av frykt, rasisme og mistillit til regjering og Big Pharma. Folk stoler ikke på de offisielle historiene.

Slik oppsummerer faktasjekk-siden Lead stories, Maarten Schenk meldinger på sosiale medier siden utbruddet ble kjent.

WHO kaller spredningen av falske nyheter om viruset «en infoepidemi». Google og Facebook tar grep for å hindre at falsk informasjon sprer seg. Poster skal merkes, emneknagger kan fjernes.

«Den gule fare»

Frykt er som bensin for rasisme og fremmedfrykt, og på en eller annen underlig måte, tror folk at da det er greit å si hva som helst.

Som da «Den nye gule fare» var tittelen i en fransk regionalavis sist uke. På forsiden sto det, med blokkbokstaver «Gul alarm».

Sjokkerende historieløst og rasistisk.

 

 

Den gule fare ble politisk lansert i begynneslen av 1900-tallet – og handlet om trusselen den «gule» rase (japanerne og kineserne) kunne innebære for den «hvite» rase.

Avisen beklaget og sa at de ikke mente å fremstille rasistiske stereotypier, men skaden var jo allerede skjedd.

Kinesere slipper ikke inn

«Kjære kunde. Vår restaurant tar ikke imot kunder fra Kina. Takk for forståelsen». Dette skiltet står utenfor en restaurant i Hoi An, Vietnam. Også i Roma står det, utenfor en kafé: Ingen adgang for personer fra Kina. Titusener i Singapore har signert et opprop om at kinesiske innbyggere ikke skal slippe inn i landet.

Andre stiller spørsmålet om det er det trygt å spise på kinarestauranter.

Hører på useriøse kilder

At man er redd for noe er ingen unnskyldning for å oppføre seg dårlig.

Folk stoler dessuten mindre på mediene enn før, og går til sosiale medier for å finne svar fra «andre».

Det kan bli alvorlig. Desinformasjon fra selverklærte eksperter med sterke meldinger får større spredning enn korrekte, sindige meldinger fra de egentlige ekspertene – som helsemyndigheter.

Det har vi sett før. På øya Samoa døde 83 mennesker, de fleste barn, i et meslingeutbrudd før jul. Over 500 fikk sykdommen. Det skjedde fordi vaksinemotstandere spredte usanne konspirasjonsteorier, foreldre sluttet å vaksinere barna, og etter press stanset myndighetene vaskineprogrammet i 10 måneder. Da var det alvorlige utbruddet et faktum.

Et speilbilde på samfunnet?

Nye sykdommer er speilbilder som reflekterer hvordan samfunnet fungerer, og hvor det svikter. Slik beskriver avisa The Atlantic virusets vei gjennom verden, og internett.

Samfunnet fungerer når informasjon og samarbeid om globale sykdommer går raskt over landegrensene. Vi er sterkere knyttet sammen enn noen sinne.

Samtidig viser virusreaksjonene, særlig på nett, hvordan fremmedfrykten og ønsket om å isolere seg fra andre, kommer til syne.

 

Her er andre artikler vi tror du vil ha glede av å lese!

• I det nordøstre hjørnet av Den demokratiske republikken Kongo har ebolaviruset nå herjet i over et år, godt hjulpet av mistillit og uro. Uroen har også utløst en bølge av flyktninger, som potensielt kan bære med seg smitten over grensa til Uganda. Maren E. Sæbø besøkte området i september 2019. Det er fremdeles utbrudd i januar 2020. Her er hennes fortelling

• Jødiske Renia Spiegel skrev dagbok som var gjemt i nesten 70 år. Først nå kan du lese de unike nedtegnelsene fra krigen om en tenårings følelser og krigens redsler.

• – Det hender jeg tenker at Romania burde ha stengt grensene, så vi ikke kunne kommet hit. Så vi måtte vært med ungene våre, sier tiggeren Mariana Lupu i denne reportasjen. Alle kvinnene på alle damene på Kirkens Bymisjons akuttovernatting for tilreisende fattige, har samme drøm, skriver Jenny Dahl Bakken. Hun fulgte dem en natt før jul. Drømmen er at barna skal slippe å tigge. For noen er det for seint. Barna er her allerede, for å tigge, de også. For andre lever håpet.