ELISE KRUSE:

Vi kan lære mye av de menighetsmedlemmene som blir - selv når de er uenig med presten

På et eller annet tidspunkt er vi nødt til å slutte å reservere oss mot hverandre og hverandres holdninger.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I 2006 stod faren min fram i Fædrelandsvennen for å fortelle at han var én av åtte prester i Den norske kirke i Kristiansand og omegn, som ønsket å velsigne partnere av samme kjønn.

21 andre prester i området sa nei, ni sa de var usikre eller ikke ønsket å svare. Med andre ord var det fortsatt ganske oppsiktsvekkende, særlig på Sørlandet, at det fantes prester som stod frem på den måten og åpnet for å velsigne homofile par.

Ikke overraskende var det mange i menigheten som reagerte. Noen fant seg en annen menighet, andre kom til. Nesten 15 år senere er det likevel ingen av de to gruppene som gjør mest inntrykk på meg.

I disse dager, når vi diskuterer kvinneprestmotstand i Den norske kirke, tenker jeg på den gruppen som ble i menigheten – på tross av at de hadde et helt annet syn på ekteskapet enn presten.

Hva som er mulig å få til

Det var ikke slik at de ikke sa ifra om hva de tenkte. Tvert imot var det, slik jeg husker det, tidvis høy temperatur på flere menighetssamlinger på den tida. Likevel valgte altså flere av dem som var imot likekjønnet vigsel å bli værende i det sprikende meningsfellesskapet, der man innså at man kanskje aldri kom til å bli enige om teologiske stridsspørsmål.

I ettertid tror jeg ikke jeg er alene om å tenke at det har vært en berikelse for menigheten. Meningsbrytningen har aldri stått i veien for at man har kunnet samle seg om det aller viktigste i et menighetsfellesskap, nemlig den kristne troa.

Jeg kan tenke meg at det noen ganger må ha vært vanskelig for dem som ble. At de noen ganger tenkte: «Hvorfor finner jeg ikke heller en menighet der vi er enige om de mest grunnleggende teologiske spørsmålene?» For de menighetene både var og er det nok av.

Men de gjorde ikke det. Kanskje tenkte de at menigheten var viktigere enn dette ene teologiske spørsmålet. Kanskje var det for vanskelig å gå. Det vet jeg ikke, men jeg synes fortsatt det forteller noe om hva som er mulig å få til – også når vi er uenige med hverandre.

Problemet er boikott

Akkurat nå får Mikael Bruun, sokneprest i Sogndal, hard medfart i norske medier fordi han er uttalt kvinneprestmotstander, og ikke vil delta ved nattverd eller gudstjeneste med en kvinnelig prest. I praksis blir han tolket som om han boikotter kvinnelige kolleger.

Konfirmantforeldre i bygda svarer nå med samme mynt: De vil ikke sende barna sine til konfirmasjonsundervisning hos en slik prest. I praksis blir de tolket som om de boikotter Mikael Bruun.

Mange vil si at det er deres fulle rett. Når Bruun i praksis reserverer seg mot å samarbeide med kvinner, er det bare rett og rimelig at man også bør få reservere seg mot holdninger som Bruuns.

Problemet er bare at boikott så veldig sjelden fører noe godt med seg. På et eller annet tidspunkt er vi nødt til å slutte å reservere oss mot hverandre og hverandres holdninger. Trangen til å reservere seg mot det en synes er ubehagelig og strider mot ens grunnleggende verdisyn er lett å forstå, men fryktelig ødeleggende. Den splitter i stedet for å samle. Den bygger murer i stedet for å rive dem ned.

Det er noe biskopene i Den norske kirke bør være obs på når de på kommende bispemøte skal diskutere disse spørsmålene.

###
Sokneprest Mikael Bruun har fått sterk kritikk de siste ukene for sin kvinneprestmotstand.

Å bli værende i samme fellesskap

At det finnes prester i Den norske kirke som ikke vil samarbeide med kvinner i 2020, provoserer. Tatt i betraktning den lange kampen kvinnelige prester har stått i siden lenge før Ingrid Bjerkås ble ordinert i 1961, er det vi er vitne til i dag både hårreisende og sårende for mange.

Likevel er vi nødt til å erkjenne at vi ikke alle har landet på samme konklusjon. Spørsmålet er hvordan vi skal takle det faktumet.

Jeg håper vi kan finne noe inspirasjon fra dem som valgte å bli i en menighet der de var grunnleggende uenige med presten. For de er ikke alene. Det finnes mange slike menigheter rundt omkring i landet. Der folk er rivende uenig om store og viktige spørsmål, men likevel blir værende i samme fellesskap.

I sommer kunne Vårt Land fortelle om Britt Ekhougen som tiltrådte som sokneprest i Ullsfjord kirke i Troms og Finnmark for ett år siden. Da hun sluttet i menigheten tidligere i år på grunn av familiære årsaker, ønsket menighetsrådslederen at en mann overtok stillingen. Han begrunner det med at det er mange læstadianere i menigheten som ikke anerkjenner kvinnelige prester.

De vi kan lytte til og lære av

Ekhougen på sin side forteller at hun opplevde å bli svært godt tatt imot i Ullsfjord. Hun sier også at hun skulle ønske at det var mer bevegelse i kampen for å akseptere kvinnelige prester, men at erfaringen hennes med økumenisk arbeid har gjort at hun har en grunnleggende forståelse for at vi mennesker står i ulike tradisjoner.

Tenk hvis Ekhougen ikke hadde hatt den innstillingen. Tenk hvis hun hadde nektet å samarbeide med menighetsrådslederen fordi han var imot henne som prest? Da hadde ståa vært en annen.

Veldig mange kvinner i Den norske kirke har måttet jobbe sammen med menn som ikke aksepterer dem som prester. De aller fleste har på en forbilledlig måte likevel klart å finne ut av det – uten å svare med samme mynt.

Det er de vi skal lytte til og lære av.

LES MER:

Flere ønsker ordinasjonsnekt for motstandere av kvinnelige prester: – En kvinne skal ikke vike plass fordi hun er kvinne

Mikael Bruun: Nei, vi er ikke imot kvinner

Kvinnelige prester forteller: Ingen dans på roser

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Elise Kruse

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet i avisen siden 2017, som journalist, kommentator og som nyhetsleder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar