Kultur

Vi kan ikke bli kalde

Å lese tekstmeldingene de unge sendte fra Utøya, er en effektiv vaksine mot terrortrøtthet.

Bilde 1 av 5

«Mamma, jeg er så redd for å dø».

Den korte tekstmeldinga sendte 16 år gamle Astrid til mora Kitty klokka 19.04 fredag 22. juli for fem år siden. Et minutt seinere sender hun en melding til:

«Hvis jeg dør, fortell alle at jeg elsker dem!»

Opprørt og utmattet

Seint forrige torsdag kom nyhetene om at uskyldige mennesker nok engang er slaktet ned av en terrorist, denne gangen i Nice. Vi var nok mange som kjente på følelsen av utmattethet.

På under et år har vi sørget, blitt opprørt, redde og sinte av mange grusomme hendelser: I Paris blir publikum skutt ned på en rockekonsert, i Brussel og Istanbul blir reisende blåst i lufta på flyplassen, i en familiepark i Pakistan blir lekende familier drept av en selvmordsbomber, og i Orlando blir feststemte mennesker skutt på en nattklubb.

Det er lett å føle seg tom og nummen, og ikke orke å involvere følelsene i flere hjerteskjærende fortellinger om glade mennesker som fikk en dag full av liv snudd til en dag fylt med død.

LES OGSÅ: Terrordekningen kan gjøre oss handlingslammede og unyanserte

Blir kalde

Amerikanerne kaller fenomenet terrorism fatigue – terrortrøtthet. Hvis vi blir eksponert for informasjon om veldig mange angrep, kan de til slutt begynne å smelte sammen, forklarer Richard Lachmann, sosiolog ved Universitetet i Albany i et intervju med USA Today.

– Vi får problemer med å engasjere oss i enda flere ofre, og begynner i stedet å stenge det ute. Vi blir kalde, sier han.

Etter hvert utvikler frykten seg til en resignasjon. Kanskje orker vi ikke engang å forholde oss til den kontinuerlige nyhetsstrømmen som treffer når et nytt terrorangrep finner sted. Spesielt når terroren rammer langt hjemmefra, som da over 200 mennesker ble drept i en populær handlegate i Bagdad for to uker siden.

Og da er det fare på ferde, advarer sosiologen. Ikke bare begynner vi å dehumanisere ofrene fordi vi ikke orker å involvere oss følelsesmessig. Reaksjonen kan også gjøre det vanskeligere å få støtte fra folket i politiske avgjørelser, fordi vi ikke orker ta debatten en gang til.

LES OGSÅ: Korleis kan Gud sjå på dette? tenkte rettsmedisiner Torleiv Ole Rognum etter Utøya-massakren

Fortrengt

I dag markerer vi femårsdagen for angrepene mot Regjeringskvartalet og Utøya. Samtidig melder PRIO at 22. juli er fortrengt av islamistisk terror. Alle angrepene andre steder i verden har gjort at de 77 som ble drept for fem år siden, har kommet i bakgrunnen. Kanskje det er grunnen til at noen stiller spørsmål om angrepet i Nice også kunne skjedd her hjemme. Det er som om vi allerede har glemt at det faktisk har skjedd.

Det er grunn til å tro at de fleste redaksjoner den siste uka har tenkt som oss: Hvordan dekker vi 22. juli i år? Ingen mener at vi er ferdige med å snakke om terrorangrepene, men det er likevel en utfordring å vite hvordan vi skal gå videre. Hvilke historier og debatter trenger vi nå? Hvordan unngår vi følelsen av at vi repeterer det samme igjen og igjen?

Det er et brutalt spørsmål. Men det er nødvendig. Vi kan ikke la terrortrøttheten ta overhånd. Skal vi hindre lignende angrep i framtida, kan vi ikke bli kalde.

Vaksine

Tirsdag åpnet det nye Hegnhuset på Utøya. Det gamle kafébygget, der 13 ungdommer mistet livet, er bevart i hjertet av et nytt læringssenter. Her finnes en vaksine mot terrortrøtthet, og den injiseres rett i hjertet.

Tekstmeldingene som ble sendt fra ungdommene på Utøya til venner og familie, er en sentral del av huset, og ble også presentert i A-magasinet forrige fredag. Meldingene består av korte kjærlighetserklæringer fra barn til foreldrene («elsker deg») og beroligende meldinger fra foreldre til barn («hold ut»).

Det er vondt å se foreldre som spør igjen og igjen hvordan det går med barnet, men som aldri får svar. Og det er hjerteskjærende hvordan ungdommene prøver å berolige foreldrene, når vi vet hvilken livsfare de befant seg i.

Når vi vet hva ungdommene opplevde på øya, blir de korte tekstene en fortettet fortelling. Meldingene smelter umiddelbart det kalde skjoldet vi bruker til å beskytte oss fra å la grusomhetene synke inn.

LES OGSÅ: Toner ned minnemarkeringen

Direkte

«Æi kan ikke miste deg. Dette går bra, det må det bare,» var meldinga 17 år gamle Iril fikk av ei venninne da hun gjemte seg i en fjellsprekk på Utøya.

Iril overlevde, men sms-utvekslingen mellom henne og venninna formidler det forferdelige ungdommene på Utøya ble ofre for – direkte og ufiltert.

«Dæm skyt på oss. Æ vil ikke dø»

Les mer om mer disse temaene:

Ane Bamle Tjellaug

Ane Bamle Tjellaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur