Klima

Usikkerhet er normalen

Koronaviruset har utløst et globalt stemningsskifte uten sidestykke, der frykt veksler med håp. Det minner meg om mitt flyktige møte med en smilende Nikita Khrusjtsjov, i Bergen sommeren 1964.

Meldingene fra norske helsemyndigheter om at spredningen av koronaviruset ser ut til å være under ganske god kontroll, kom passende nok sammen med den plutselig vårvarmen etter en hyttestengt påske. Strenge tiltak har virket, skrekkscenarioene er foreløpig avlyst; sykehusene ble ikke sprengt av dødssyke koronapasienter som hindret behandling av andre alvorlig syke.

Dermed puster vi ut, verden går videre, om enn med betydelige økonomiske og helsemessige pulsproblemer. Vi innstiller oss på norgesferie, tålmodig håndvask og litt mer avstand enn før. Mens vi venter på vaksinen opptrer vi rimelig fornuftig, og håper inderlig at de verste advarslene om koronaens effekter på verdens fattigste ikke slår til.

Cubakrisen, på randen av atomkrig

Hvor kommer så en smilende Nikita Sergejevitsj Khrusjtsjov inn i bildet, mannen som etterfulgte Josef Stalin og ledet Sovjetunionen fra september 1953 til oktober 1964? For meg som er født i 1958, og dermed vokste opp under den kalde krigen, vil navnet hans alltid være knyttet til en av de mest skremmende episodene i min levetid.

Cubakrisen i oktober 1962 var historiens farligste konfrontasjon mellom supermaktene USA og Sovjetunionen, og brakte verden på randen av atomkrig. Den høsten var sovjeterne i ferd med å anlegge rakettbaser på Cuba, med kjernefysiske sprenghoder, som kunne nå USA.

Nervekrigen mellom Khrusjtsjov og USAs president John F. Kennedy utløste kollektiv global angst. Sovjetiske skip med raketter om bord var på vei mot Cuba, men gjorde vendereis i siste minutt, da Kreml gav etter for amerikanske trusler og erklærte at rakettanleggene skulle nedlegges. Sjelden har vel klisjeen om at en hel verden pustet lettet ut, vært mer treffende.

Khrutsjovs sjarmvisitt i Bergen

Som fireåring høsten 1962 var jeg naturligvis ikke bevisst denne eksistensielle angsten for en kald krig som var så nær ved å eksplodere i en apokalyptisk, varm krig. Det var likevel oppvekstår der atomkrigsfaren dirret i luften. Andre verdenskrig var ikke lenge siden, og ekspedisjoner til tyskbygde bunkere og kanonstillinger i nærmiljøet vårt utenfor Bergen var akkurat så pirrende og skremmende som smågutters fantasi kan gjøre det.

Men om frykten murret, gikk den alltid over. En julidag i 1964 fikk jeg lov til å gå de par kilometerne fra huset i Blomsterdalen og ned til «flyplasskrysset», der sovjetlederen fra Cubakrisen var på vei til det som skulle vise seg å bli en svært så vellykket sjarmoffensiv til Bergen. Etterpå kunne seksåringen gå fornøyd hjem og rapportere at Khrusjtsjov smilte og vinket tilbake, de korte sekundene bilkortesjen passerte på vei fra Flesland flyplass.

Miljøkollaps og folkelig engasjement

Utover 1960-tallet lyttet vi til fryktinngytende meldinger på radioen, om drap på Kennedy-brødrene og Martin Luther King jr., om napalmbomber i Vietnam, om et stadig våpenkappløp, om nervøse dager i august 1968 da sovjetiske tanks rullet inn i Praha.

Noen år senere skulle krigsfrykt bli overskygget av redsel for miljøkollaps. I 1972 dukket Erik Dammann opp med boken Framtiden i våre hender, om en klode i økologisk og ressursmessig ubalanse. Den avfødte en grønn folkebevegelse, preget av utålmodig sinne, men også vilje til radikal samfunnsendring.

Dammanns pedagogiske grep var å inspirere til handling, for å gjøre verden mer rettferdig og bærekraftig. Snart et halvt hundreår senere er hans visjoner langt unna, men en ung generasjon miljø- og klimaaktivister klarer igjen å skape håp om endringsvilje, samtidig som desperasjonen truer like under overflaten.

Systemskiftet som slo feil

I min tid har globale kriser, ofte med eksistensiell og økonomisk usikkerhet, kommet og gått. Bare et drøyt tiår etter at jeg som soldat observert den potensielle fienden i kikkert fra militære grenseposter mot Sovjetunionen i Pasvik, raknet hele kommunistimperiet og skapte løfter om en mer fredelig og liberal verdensorden, før oligarker – med vestlig heiagjeng – systematisk fikk plyndre det russiske folket, og en ny autokrat overtok makten.

Denne linjen mellom korona, klima, kald krig og Khrusjtsjov, kan stå som en illustrasjon på hvordan lammende framtidsfrykt gjerne blir avløst av troen på at det skal gå bra. Det er en nødvendig og god overlevelsesrespons, men bare så lenge den kobles med vilje til handling for å redusere risikoen for de krisene som alltid vil true oss.

LES MER:

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Geir Ove Fonn

Geir Ove Fonn

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Klima