Vi er nå på vei ut av ti­året da Frp fikk sitt
 endelige gjennomslag i norsk politikk. Partiet som ingen ville samarbeide med, har ikke bare blitt stuerent. Frp har fått makt. Mye makt og stort gjennomslag.

Til tross for at de har strevd med utskiftninger på justis­ministerposten og flere stats­råder har måttet gå, har de maktet å holde på posisjonene. Og de har klart å gjeninnsette flere av sine mest kontroversielle politikere.

Makt over klimapolitikken

Rett før jul ble Terje Søviknes og Sylvi Listhaug hentet inn igjen i regjeringen. Søviknes har vært omstridt i rikspolitikken helt
 siden 2001, da det ble kjent at han hadde hatt seksuell omgang med en 16 år gammel jente etter et landsmøte i Fremskrittspartiets ungdom. Han beklaget selv, men saken ble hengende ved ham.
 Søviknes har likevel vært Frps kanskje mest suksessfulle ordfører og gjort brakvalg en rekke ganger i Os. Å hente ham tilbake er en triumf for mange i Frp.

Sylvi Listhaug, Frps mest kontroversielle politiker, fikk den mektige rollen som olje- og energi­minister. Hun er dermed den politikeren i Norge som har størst makt over norsk klima­politikk. Dette fikk opposisjonspartier som SV og MDG til å reagere. De mener hun må svare på om hun er klimaskeptiker. Men slik kritikk preller av på Frp.

LES OGSÅ: KrF blir mindre likt – også blant gamle sentrumsvenner

Reaksjonene internt kom også fra regjeringens småpartier, slik det også skjedde da Listhaug kom tilbake til regjeringen som eldre- og folkehelseminister. Ikke minst må det gjøre vondt for Venstre at det nettopp er Listhaug som skal styre oljepolitikken, når vårens store sak i regjeringen blir kampen om den såkalte iskanten i
 Barentshavet. Det handler om hvor langt nord Norge skal prøvebore. Venstre vil flytte denne grensen sørover og dermed verne store områder. Det ønsker ikke Frp.

Mektige Siv Jensen

Utnevnelsen av Listhaug må forstås som et strategisk godt håndverk av Frp-leder Siv Jensen, fordi hun fikk presset gjennom partiets vilje. Dette skjedde til tross for at Solberg selv er måtelig begeistret for Listhaug.

Solberg opplevde trolig ikke at hun hadde noe valg, ellers ville
 hun sannsynligvis satt foten ned. For historiene om at statsministeren har vært svært irritert på Sylvi Listhaug, florerer i regjeringsapparatet. En av gangene skal ha vært i forbindelse med asylforliket, der Listhaug nektet å følge Solbergs instruksjoner. En annen gang var da opposisjonen med Knut Arild Hareide i spissen la press på Solberg for å fjerne Listhaug fra regjeringen. Dette skjedde etter Listhaugs kjente Facebook-oppdatering, der hun skrev: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn
 nasjonens sikkerhet». Den gangen skal Solberg ha måttet legge hardt press på Listhaug for å få henne til å beklage.

Men Listhaug kom tilbake. Både mot Solbergs vilje, og KrF og Venstres vilje. Dette sier mye om maktbalansen i regjeringen og Frps styrke internt.

Politisk spedalsk

Den sterke maktposisjonen har ikke kommet gratis for partiet som nærmest ble behandlet som spedalsk i det politiske miljøet et par tiår tilbake. Frp har gjentatte ganger satt makt bak sine krav.

Allerede i 2013, før dannelsen av Solbergs regjering, kunne vi se Frps klare maktstrategi. Da ga de tydelig beskjed om at de ikke ville støtte en regjering de ikke var en del av.

Det bidro til at Solberg forsto at dersom hun skulle få regjeringsmakt måtte hun ha Frp med på laget. Hun kunne ikke risikere å ha et stort populistisk parti til høyre for regjeringen – et parti som kunne sope inn velgere hver gang regjeringen tok en upopulær avgjørelse, og som kunne vokse på Høyres bekostning.

Derfor var Frp viktigere for henne enn både Venstre og KrF. Og derfor har Frp vært viktigere for henne gjennom hele regjeringsperioden, særlig når Frp har satt hardt mot hardt.

Frp og sentrum

De første årene sto da også konfliktene i kø mellom Frp og de to støttepartiene KrF og Venstre. Det var krise på krise i budsjettforhandlingene. Under Knut Arild Har­eides ledelse var dessuten konflikt­nivået mellom KrF og Frp betydelig høyere enn i dag. Her viste Frp tydelig muskler. De beskyldte Hareide for «imamsleiking» og KrF ble omtalt som «et lite tulleparti». Venstrefolk fikk også sitt pass påskrevet, særlig i innvandrings- og klimapolitikken.

Men både Venstre og KrF valgte
 som Solberg: De bøyde av for Frp og innfant seg med partiets maktposisjon, og ga dermed partiet makt. Det synes godt i hovedlinjene i asylpolitikken. Norsk flyktning- og asylpolitikk har flyttet seg langt i Frps retning. Vi så det også gjennom det mye omtalte bompengeforliket. Og vi ser det i klimapolitikken. Norge har valgt å legge seg på en svært moderat kuttlinje. Mye handler om Frps bilpolitikk. Til våren blir det spennende å se hvem som vinner kampen om iskanten.

Høyre og ansvarligheten

Men Solberg har ikke bare latt Frp 
vinne på sentrumspartienes bekostning. Høyre selv har måttet tåle mye. Ikke minst har Frps gjennomslag ført til at Solberg måtte gi noe til de to små partiene, for balansens skyld. Lærernormen er ett eksempel. Den gjorde at Solberg måtte grave dypt i stats­kassa. Men statsministeren erkjenner antagelig at dette er prisen for å holde alle partiene samlet.

For Solberg selv har det ikke vært uten omkostninger. I hennes eget parti savner nå flere det
«ansvarlige og anstendige Høyre».
Elin Schanche, sentralstyremedlem i Høyre og leder i Rogaland Høyre sa det slik i høst: «Våre velgere reagerer på at Frp og Venstre får for stort spillerom. Nok er nok nå». Stortingsrepresentant Trine 
Bru sa det slik: «Det kan ikke være sånn at Frp, Venstre og KrF får fremme sine primærstandpunkt mens Høyre utelukkende er en brubygger».

Makten har altså hatt sin pris for Høyre, gjennom hele Solbergs regjeringsperiode. Aller mest har Frp vunnet. Kanskje er det ikke så rart at Jensen ofte smiler lurt når regjeringen legger fram sine kompromiss og budsjetter.

 

LES OGSÅ: Trine Skei Grande varmer opp før iskalde kamper

LES OGSÅ: 2020 kan bli en nøkkelår for KrF. Får de oppdrift eller sitter de fast?

LES OGSÅ: Vårt Land-bildene vi husker best fra 2019