Nyheter

Snåsamannen som forbilde

Helbredelsespredikanter er blitt suspekte. Folk med varme hender er ok. Snåsamannen er kommet beleilig for kirken.

Teologi om helbredelse er et ytterst vanskelig felt å bevege seg inn på. Så krevende er det at de fleste kirkelige ledere unngår å snakke høyt om slikt.

Skal de ytre seg om temaet, må det nødvendigvis være en teologisk refleksjon.

Da slipper man ikke unna å måtte forholde seg til gudsbildet. Er det den sterke troen som gjør at man kan bli helbredet? Eksisterer det en rettferdig Gud når han sørger for at noen blir friske og andre ikke blir det?

Lett å skygge unna

Prester og biskoper er selvsagt engstelige for å uttrykke seg slik at det skapes et galt bilde av Gud. Dermed er det lett å skygge unna når folk kommer med konkrete bønnebehov om helbredelse. Biskop Per Arne Dahl i Tunsberg skrev i går her i avisen at kirken har vært for puslete og defensive i møte med syke som ber om helbredelse og i bruk av bønn og salvelse.

Han har snakket offentlig om sin egen hørselshemmende sykdom. Tirsdag deltok Dahl i en samtalekveld sammen med blant andre Joralf Gjerstad i Oslo domkirke om barmhjertighet og om den helbredende kraft. Kirken var stappfull. Interessen for Margreth Olins dokumentarfilm Mannen fra Snåsa har fått stor oppmerksomhet etter onsdagens premiere.

Bryr ikke Gud seg?

Opp gjennom historien har det alltid vært trosretninger som vektlegger at Gud griper tydelig og sterkt inn i menneskers liv. Ofte er det drevet av ønske om å gjøre Gud stor. Tanken er at Gud gjennom helbredelser demonstrerer sin allmakt.

Men trosmessig skaper denne teologien en enorm fallhøyde. Det er et faktum at mange ikke blir helbredet. Betyr at det Gud ikke bryr seg om dem? Er de ikke bra nok?

Forfølger man tanken fullt ut, byr det på så mange intellektuelle utfordringer at mange av kirkens folk vegrer seg mot å snakke om det. Skepsisen mot helbredelsespredikanter som snakker høylydt om hvordan Gud velsigner hver troende, er påtagelig i kirkelige miljøer. Enda mer suspekt blir det når predikantene tar betaling for å be for syke.

Snåsamannens varme

Snåsamannen – Joralf Gjerstad – har ikke kommersialisert sine gaver. Han argumenterer heller ikke teologisk for sine spesielle egenskaper. Han og de som besøker ham har bare opplevd hans sterke menneskelige varme, hans vektlegging av barmhjertighet og evne til å møte folk og kraften i hans hender.

Det er noe av det samme som professor Jan-Olav Henriksen på Menighetsfakultetet har erfart. Den sprenglærde teologen er varsom med å sette sine varme hender inn i et teologisk rammeverk. I stedet snakker han om sine spesielle erfaringer.

Ingen løfter, bare vennlighet

Snåsamannen vektlegger varme og medmenneskelighet. «Det er påfallende hvor mye medmenneskelig varme som utveksles mellom Joralf Gjerstad og de som oppsøker ham», skriver Vårt Lands anmelder Ane Bamle Tjellaug om Margreth Olins film.

Her er vi ved kjernen. Snåsamannen formidler vennlighet, og han lover ikke noe. Han snakker også om behovet for å gå til lege når han mener det er nødvendig. Men han er bevisst på at han har noen gaver som folk flest ikke har.

For kirken, som alltid har diskutert helbredelse fra et teologisk perspektiv, kommer det beleilig å kunne forholde seg til en helbreder som beveger seg utenfor det teologiske rammeverket. Det som skjer kan ikke forklares, men konkrete erfaringer er ikke det letteste å opponere mot.

Noen advarsler

Per Arne Dahl gjør et poeng av at Joralf Gjerstad har en kristen bekjennelse. I spørsmålet om hvem som har varme hender, er kanskje ikke det viktigste. Folk fra alle trosretninger ser ut til å være i besittelse av en helbredende kraft.

Bønn for syke har en lang tradisjon i den verdensvide kirke. I mange kristelige sammenhenger skjer det lavmælt og uten for store fakter. I USA er det lang tradisjon for at predikanter lager helbredelsesmøter som overføres på TV. Dette ser vi også komme til Norge.

Det skal ikke settes noen restriksjoner for hvordan folk vil be, men jeg vil advare mot å etablere sterke teologiske tankemønstre om helbredelse. Jeg vil også advare mot den unyanserte formidling om hvordan Gud kan gripe inn i hvert menneskeliv. TV-skjermen er ikke det beste stedet for denne type kommunikasjon.

I iveren etter å gjøre Gud stor, kan vi gjøre ham liten. Snåsamannen har ikke falt for denne fristelsen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Helge Simonnes

Helge Simonnes

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter