En tendens har gått mange hus for forbi: Den mest markante endringen blant norsk velgere er den massive forflytningen inn mot sentrum i norsk politikk. Endringen var synlig i valget og fortsetter i dagens måling.

Massiv forflytning

I perioden mellom 2002 og 2015 lå sentrumspartiene grovt sett på en felles oppslutning mellom 12 og 16 prosent.

Men noe har skjedd. I valget fikk de fire sentrumspartiene Sp, MDG, Venstre og KrF til sammen 29,1 prosent, og var dermed større en blå blokk på 28,3 prosent.

Denne forflytningen fortsetter. I vår Norstat-måling for september fikk sentrumspartiene samlet 29,5 prosent. I dagens måling øker sentrum 
ytterligere – til 31,2. Ser vi på den ferske målingen til nettavisen forrige fredag var tallet 33,0.

Sps eventyrlige vekst

Den viktigste faktoren er selvsagt Sps eventyrlige vekst.

Trygve Slagsvold Vedum og Sp har truffet en opplevd maktesløshet i befolkningen med sin kamp mot sentralisering. En liknende tendens ser vi internasjonalt, i kampen mot et globalisert arbeidsliv der forskjellene øker og vanlige arbeidstakere mister rettigheter.

Men det handler også om at vi har den blåeste regjeringen i norsk historie, med to tunge partier som ligger betydelig til høyre for flertallet av velgerne. Når en regjering i mange saker 
flytter seg mot ytterkanten, skapes det et større rom å fylle 
for sentrumspartier. Trygve
 Slagsvold Vedum har grepet sentrumsposisjonen som 
åpnet seg som et dansegulv da Frp trådte inn i regjering.

MDG har inntatt sentrum

Selv om MDG i denne målingen går litt ned, har også de inntatt sentrum med stor kraft. Riktignok avviser MDG selv merkelappen «sentrumsparti». De opplever ikke å være et tradisjonelt motkulturparti i den forstand som statsviter Stein Rokkan i sin tid beskrev.

Men MDG har viktige likhetstrekk med de tre tradisjonelle sentrumspartiene: Mens Frp, Høyre, Ap, SV og Rødt har sin hovedidentitet knyttet til graden av statlig styring og fritt marked, er sentrumspartienes identitet knyttet til andre verdier. Dette gjelder i høyeste grad MDG, som har klima og miljø som sin viktigste politiske driver. På lik linje med de andre sentrumspartiene kan de samarbeide begge veier. Derfor kan de åpenbart kategoriseres som et «sentrumsparti».

Sentrum som tredje blokk

Dermed er det mulig å snakke om en sentrumsblokk som er jevnstor med blå og rød blokk.

Denne sterke veksten i sentrum har skjedd til tross for at både KrF og Venstre sliter rundt sperregrensen og er forlatt av sofavelgerne. Vårt Lands bakgrunnstall den siste tiden 
viser at de to partene er bortimot fullmobilisert. Sofavelgerne
deres har trolig gått til andre partier.

Hovedgrunnen er at mens velgerne i hopetall strømmer til sentrum, bruker Venstre og KrF sin vippeposisjon til å flytte
makten i motsatt retning, til fløypartiet Frp. Det hjelper lite at regjeringens to små partier forsøker å «feire sine seiere» så lenge mange velgere opplever at den store politikken går i feil retning.

Sentrumssamarbeid

Nå blir det interessant å se hvordan de nye sentrumsvelgerne
 reagerer på lokale og regionale sam­arbeidskonstellasjoner i et styrket sentrum, som vi ser flere steder. I storfylket Vestland har de fire sentrumspartiene funnet hverandre. Riktignok samarbeider de med Ap og SV, men det er en tydelig sentrumsblokk som har føringen: Sp har fylkesordfører og MDG får fylkesvaraordfører. Både Venstre og KrF er med i koalisjonen og svært opptatt av sin sentrums­identitet. Vi ser de samme konturene i konstitueringen i Bergen. Der har KrF presset på for å få MDG med i samarbeidet heller enn SV.

I Oslo har Høyres førstekandidat Eirik Lae Solberg opp­daget hvor mektig sentrum er i ferd med å bli. Han har signalisert til MDG at Høyre kunne støtte et sentrumsbyråd bestående av MDG, KrF, Venstre og Sp – uten Høyre.

Makt i sentrum

Selvsagt finnes det motsetninger i sentrum. Men for øyeblikket er det likevel interessant å se om de fire partiene finner hverandre nasjonalt og bruker sin sentrumsmakt.