Pave i gammelt
 fiendeland

På 1600-tallet herjet svenske tropper på den lutherske siden i 30-årskrigen. Før de slaktet katolikker, sang de «Vår Gud han er så fast en borg».

Man skal ha en del historisk ballast for å forstå hvilken enorm historisk begivenhet det er at paven besøker lutherdommens høyborg Sverige. Når selv en svensk pinsekarismatiker og tidligere luthersk prest som Ulf Ekman kan bli katolikk, er mye snudd på hodet.

Paven er jo en verdenskjendis, og dessuten en populær og folkelig mann med antatt liberale tilbøyeligheter – så hvorfor skulle ikke han få en god mottakelse? Slik kan man lett tenke.

Heller tannlege.

I dag framstår det som uforståelig at norske biskoper kunne melde avbud – blant annet på grunn av tannlegetime – da paven besøkte ­Nidaros i 1989. Men den gangen var det slett ikke uproblematisk for en norsk luthersk biskop å møte Den katolske kirkes overhode.

LES MER: Luthers land

Norge er enda mer luthersk enn Sverige. Den svenske kirken har beholdt et visst katolsk – eller i det minste høykirkelig – preg. Blant annet har man en erkebiskop.

Den siste norske erkebiskop ble jaget med makt fra landet for 469 år siden. Det var slik reformasjonen ble innført i Norge – med tvang ovenfra. Folket var slett ikke forberedt, og trolig tok det lang tid før lutherdommen overtok. Presten Peder Claussøn Friis – selv lutheraner – skrev mer enn 60 år etter reformasjonen at folket hatet den nye kirken og lengtet tilbake til den gamle.

Det skillet som betyr mest, er det manglende nattverdfellesskapet. Det er et uttrykk for dype teologiske forskjeller. 
Men viktigere er 
at det formidler en avvisning til alle oss som ikke får ta del i nattverden i katolske kirker.

Dødsstraff

Nettopp derfor var myndighetene så redde for katolsk påvirkning, og innførte­ harde tiltak. Nordmenn som konverterte til katolisismen, ble landsforvist. Særlig fryktet man jesuittene. Da paven i 1624 opprettet en egen jesuittisk misjonsorganisasjon rettet mot de skandinaviske land, ble det innført dødsstraff for katolske prester og munker.

Forbudet mot jesuitter i Grunnloven 1814 var derfor en videre­føring av gjeldende politikk. J­esuittens dårlige rykte besto. I Carl Fr. Wisløffs kirkehistorie fra 1966 står det om en prest med katolske tendenser at han neppe hadde samvittighetskvaler med å drive dobbeltspill, siden han hadde en jesuittisk oppdragelse.

Katolikkene fikk slippe til i Norge i 1845 – men det er bare 60 år siden forbudet mot jesuitter ble opphevet.

LES OGSÅ: 18.000 jublet for paven

Lysglober

Hvor mye som har skjedd de siste årene, kan illustreres med at Oslo-biskop Ole Christian Kvarme nettopp hadde­ avsluttet en 90-dagers jesuittisk inspirert retreat da han ble ­utnevnt til biskop. Den økumeniske bevegelse har ført mange kirkeledere og teologer i kontakt med hverandre, særlig etter 2. Vatikankonsil for femti år siden.

Men også på grunnplanet har mye endret seg. Nordmenn på reise har oppsøkt katolske kirker og latt seg fascinere. Norske kjendiser har konvertert og gjort katolisisme til noe normalt.

I Den norske kirke er lys­glober, prosesjoner, kors og kapper blitt vanlige syn i gudstjenesten. ­Karismatiske katolikker har talt i tunger sammen med norske karismatikere, og vievann og røkelse har fått innpass i enkelte karismatiske sammenhenger.

Den konservative lavkirkeligheten har oppdaget pavekirken som alliert i kamp mot abort og for ekteskapet. I presset fra et sekularisert samfunn blir kristne mer oppmerksomme på hva vi står sammen om enn hva som skiller.

Avvisning

Det forhindrer ikke at det fortsatt er mye som skiller. På noen områder har skillene­ blitt større. De skandinaviske folke­kirkene har godtatt kvinnelige prester og kjønns­nøytralt ekteskap. Men når paven kan omfavne og delta i gudstjeneste med kvinnelige biskoper som støtter ny ekteskapsliturgi, er det et signal om at man ikke vil la slike ting komme i veien for å søke dypere fellesskap.

Det skillet som betyr mest, er det manglende nattverdfellesskapet. Det er et uttrykk for dype teologiske forskjeller. Men viktigere er at det formidler en avvisning til alle oss som ikke får ta del i nattverden i katolske kirker.

LES OGSÅ: Dette er mer enn et sjeldent besøk – dette er verdenshistorie

Nattverd

Nettopp fordi vi er kommet hverandre nærmere, er dette skillet blitt så mye tydeligere. Det er smertefullt når felles samvær avsluttes med at noen av oss må stå igjen mens katolske søsken går opp for å motta Kristi legeme.

Da tenker jeg gjerne på Fader Paolo i det nå ødelagte klosteret i den syriske ørken. Når han sittende ved kamelsadel-alteret forrettet nattverden, var det en selvfølge at vi alle tok del.

Fader Paolo er jesuitt. Hvis han fortsatt lever, håper jeg at hans holdning vinner fram.