I 2020 drar en velbemidlet norsk middelklasse like enkelt til en østerriksk alpelandsby som til hytta i Hemsedal i vinterferien. Når vi så uforvarende tar med oss koronaviruset på flyet hjem fra Mellom-Europa, har vi til alt hell også med oss en gylden fallskjerm, i form av vår andel i en gigantisk, oppspart oljeformue.
Dermed kan regjering og stortingsflertall raust kompensere deler av rammede næringers og ansattes inntektsbortfall når pandemien rammer, og slik styre oss tryggere enn de fleste andre land gjennom dagens opprørte økonomiske hav. Dette mulighetsrommet skyldes selvsagt en god del flaks med sedimentene under havbunnen utenfor kysten, men også framsynte politikere som sikret at mest mulig av disse og andre ressurser skulle komme hele befolkningen til gode.
Vil gi økonomisk tilbakeslag
Koronaviruset vil uansett påføre Norge betydelige økonomiske skadevirkninger. Likevel bør vår evne og vilje til dugnad, i bred forstand, kunne ta oss noenlunde velberget gjennom krisen. Det kan skje fordi vi har utviklet et av verdens mest omfattende velferdssamfunn, basert blant annet på noe så kjedelig som trepartssamarbeidet mellom styrende myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere.
Sammen med en godt utdannet og stor arbeidsstyrke, har dette spleiselaget bidratt til å gi oss et av verdens tryggeste helsevesen og mest produktive og omstillingsdyktige samfunn.
Et viktig fundament for dette er at vi har relativt små forskjeller, og dermed en betydelig grad av tillit både på individ- og myndighetsnivå, samt et fortsatt sterkt kollektivt samarbeid på både bedrifts- og ansattenivå. Under oss har vi spent opp velferdssamfunnets velutviklede sikkerhetsnett, som vi alle nyter godt av, men som særlig skal fange opp dem som er uheldig, eller som ikke har maktet å utnytte det som i Norge er en ganske god «mulighetslikhet» til å lykkes.
Trenger tillit og politisk vilje
Men dette er verdier og kapital, både humane og økonomiske, som vi ikke kan ta for gitt. Det er et produktivt forsikringssystem som ikke bygges opp eller vedlikeholdes uten politisk vilje og vedvarende høy tillit mellom folk og myndigheter. Da må folk flest fortsatt se at vi kommer sterkere ut gjennom brede fellesskapsløsninger, enn gjennom individuelle ordninger som nok enkeltvis kan være gunstigere for ganske mange.
Slike fellesskapsverdier har lenge vært under press. Verden er blitt mindre, arbeidskraft og produksjon mer mobil, fagforeninger svekkes, offentlige tjenester slankes gjennom markedsorienterte anbud, og skattesatser presses nedover i en slags konkurranse mot bunnen.
Det er symptomatisk at en av de få vinnerne i dagens koronakrise er nettgiganten Amazon, som har tjent seg søkkrik på grenseløs netthandel, samtidig som deres skattejurister har sørget for at selskapet knapt har betalt en dollar i føderal skatt i USA de siste årene.
Skatt som sivilisasjon
Den avdøde Arbeiderpartipolitikeren Einar Førde skal ha sagt at «avgiftar er noko av det finaste i eit demokrati. Avgiftar er sivilisasjon». Det er bare en vri på meningsinnholdet til et mer berømt utsagn fra den amerikanske høyesterettsdommeren Oliver Wendell Holmes jr., som i starten av forrige århundre svarte slik da han ble spurt om han ikke hatet å betale så mye i skatt: «Nei, for med den kjøper jeg sivilisasjon».
I disse dager ser vi forhåpentligvis slike verdier tydeligere. Ikke at det i seg selv er ønskelig å betale mest mulig i skatt, men vi må erkjenne at konkurransen mot skattebunnen har en drøy pris. Særlig fordi det svekker muligheten til å tilby befolkningen utjevnende goder som et gratis og førsteklasses helsevesen og utdanningstilbud, men også fordi det uthuler grunnleggende arbeidsrettigheter.
De mest sårbare som rammes
Dessverre er det slik at det er mennesker i de laveste sosioøkonomiske lagene som vil komme verst ut av krisen, også i Norge. For fortsatt er det sammenheng mellom lavt utdannings- og inntektsnivå, og lav levealder og dårlig helse.
Dette settes ekstra på spissen nå, fordi det ikke bare er de svakeste og mest sårbare menneskene i rike samfunn, men også de svakeste landene i verdenssamfunnet, som har mest å tape dersom vi ikke setter inn enorme fellesskapsressurser på å begrense spredningen av koronaviruset.
Dermed synliggjør pandemien de økonomiske og sosiale kostnadene forårsaket av mangelen på tilstrekkelige helse- og velferdssystemer i mange land. Den synliggjør også mangelen på internasjonalt samarbeid og globale regler for helsevern, og kamp mot klima- og miljøødeleggelser for den del.
Håpet er at pandemien ikke skremmer oss til passivitet, men snarere vekker oss til mer solidaritet, fordi vi ser fornuften i den engelske poeten og presten John Donne sitt 400 år gamle utsagn, om at intet menneske er en øy, men del av et større hele.
---
Fakta:
---
