Erling Rimehaug

Tidligere redaktør
 i Vårt Land

Muslimer mot kristne’ i Libanon sto det i Aftenposten. Det manet fram bildet av en ny borgerkrig. Og slik vil gjerne makthaverne i Libanon, ikke minst Iran-støttede Hiz­bollah, gjerne framstille det.

I en måned har libanesere ­demonstrert med krav om at alle ledende politikere skal trekke seg og gi plass for nye folk. Folk fra alle religioner står sammen mot en elite som bruker religion til å holde på makten.

Mødre til kamp

Sist tirsdag ble det opptøyer mellom de to by­delene i Beirut – en kristen og en muslimsk – hvor borger­krigen startet i 1975. Hva som utløste konflikten er uklart. Det hevdes at en falsk video på Whatsapp fikk det til å koke over, mens andre hevder at grupper knyttet til de rådende politiske partiene sto bak i et forsøk på å skape strid mellom muslimer og kristne.

Men libaneserne vil ikke la seg splitte på denne måten. Onsdag samlet mødrene i de to ­bydelene seg til en marsj med ­blomster, ­libanesiske flagg og slagord om enhet. Lørdag var det en ny kvinne­marsj på brua der det har vært sammenstøt med bråk­makere som vil ødelegge ­demonstrasjonene.

Nå er hverdagen igjen rolig, kunne folk i Libanon fortelle meg på slutten av uka. Men den er vanskelig. De siste dagene har alle bensinstasjoner vært stengt, fordi eierne ikke lenger kan skaffe seg valuta til å kjøpe bensin.

Krise

Libanons økonomi er nemlig i dyp krise. Den lokale valutaen har mistet sin verdi, og nesten alle transaksjoner foregår nå i amerikanske dollar, som blir stadig dyrere. Landet er i ferd med å gå i stå. Statsministeren gikk av allerede for tre uker siden, og det har vist seg umulig å samle seg om en ny.

Libanons grunnlov bestemmer at presidenten skal være kristen, statsministeren sunni og presidenten i nasjonalforsamlingen sjia. Etter at borgerkrigen s­luttet for snart tretti år siden har ­lederne for grupperinger med ­religiøse merkelapper samlet hver sine partier – som mer er klaner enn politiske partier – og fordelt ­makten mellom seg.

Mektigst er likevel Hizbollah – den iranskstøttede bevegelsen som har frigjøring av Palestina øverst på agendaen. Selv om de ikke er noe politisk parti og ikke har noen formelle posisjoner, er det de som kontrollerer makten gjennom sine allianser, og ikke minst fordi de har sin egen hær.

Hizbollah og Iran

Opprøret truer derfor Hizbollahs makt. ­Demonstrantene retter ­kritikken mot alle religiøse partier, og også sjiamuslimene er med på ­protesten. Likevel er det til ­sjuende og sist Irans makt som lurer i bakgrunnen.

Hizbollah har så langt valgt å la være å bruke makt mot demonstrantene. Den sjiadominerte ­regjeringen i Irak har derimot valgt å gå voldelig til verks. Også der er sjiamuslimene med på å demonstrere.

Sist uke ble det iranske ­konsulatet i sjiaenes hellige by Najaf ­stormet og brent av demonstranter. Også tidligere er ­iranske ­institusjoner og symboler blitt ­offer for folkets vrede.

Den irakiske regjeringen har – trolig tilskyndet av iranske ledere – slått hardt til mot demonstrantene, og minst fire hundre er drept.

Irans opprør

Fredag varslet imidlertid statsministeren også her at han trekker seg. Det skjedde etter ayatollah Ali al-Sistani, den øverste religiøse leder for sjiaene i Irak, hadde gått ut med støtte til demonstrantene – riktig nok med oppfordring til å avstå fra vold og ødeleggelser. Irans grep om Irak står i fare.

På hjemmebane valgte det ­iranske regimet å slå hardt til da opprøret brøt ut også der. Hvor mange som er drept i Iran, er uklart, men det dreier seg om mer enn hundre. Mange tusen er såret og arrestert.

Regimet føler seg nå så sikre på å ha kontroll med situasjonen at de har gått ut med opplysning om at 200.000 deltok i opprøret og at lederne vil få strenge straffer.

Mot prestestyre

Denne ­gangen ble det ropt slagord mot preste­styret og landets øverste leder, ­ayatollah Khamenei. Det er ­første gang folk våger åpen motstand mot de religiøse makthaverne i dette landet, hvor det store flertallet er sjiamuslimer.

De amerikanske sanksjonene rammer folk flest hardt. Regimet har satset på å rette folks misnøye mot USA, som er upopulært i store deler av befolkningen. Men når folk ser at lederne fortsatt lever i luksus, rammer misnøyen også dem.

Optimistisk

Demonstrantene i Irak og Libanon har holdt ut i over en måned, og begge landene er inne i stadig dypere krise. Men i Libanon er stemningen likevel optimistisk. For første gang føler folk at de har innflytelse på det som skjer.

I Irak tok det lang tid å få stablet en regjering på beina etter valget for to år siden. Det blir ikke lett å finne en ny statsminister og få en fungerende regjering.

Mest avgjørende for regionen er det likevel hva som skjer i Iran. Prestestyret er for første gang ­alvorlig utfordret.

Religion

At folk på tvers av religion nekter å la makt­haverne ­bruke religionen til å splitte og ­utnytte dem, er noe helt nytt. ­Faren er at de som ikke vil ha ­forandring likevel greier å piske opp religiøse motsetninger slik at det ender i religionskrig.

LES OGSÅ:

Den libanesiske teologen Martin Accad tror kristne spiller en viktig rolle for å bedre forholdet mellom sunni- og sjiamuslimer i Midtøsten