Husmanns­kontrakt, udemokratisk, EU light, snikeuifisering. Omstridt barn har også mange navn. Helt siden stortinget sa ja til EØS-avtalen høsten 1992 har krangelen om den putret jevnt i norsk politikk. Lokket på gryta har gjerne løftet seg litt når det kommer til temaer som olje, sosial dumping, eller EUs energibyrå. Nå koker det på nytt. Fellesforbundet, LOs største forbund i privat sektor, sa nylig nesten nei til EØS. Trygdeeksport til EU-området har vært en EØS-hodepine for flere norske regjeringer. Denne uken ble det til en real klasehodepine.

Bunnplanke

EU-striden splitter både venstresiden, sentrum og høyresiden, men EØS gir partiene og blokkene arbeidsro slik at de politiske hjul kan rulle. Samtlige regjeringer siden 2001 har hatt EØS som en bunnplanke. Både Bondevik, Stoltenberg og Solberg ville slitt med å samle sine koalisjoner uten at EU-spørsmålet var pakket pent bort i EØS-kjellerboden med påskriften «Må ikke åpnes før julaften faller på 29. februar».

Avtalen vokser

Er EØS-avtalen udemokratisk? Selvsagt. Selv om store deler av EU-samarbeidet, som utenriks- landbruks- og fiskeripolitikk, ikke er en del av EØS, må Norge passivt underkaste seg store mengder lovgivning fra Brussel. Nav-skandalen er et lysende eksempel. Der norske politikere mente å ha bedre ting å bruke milliardene på enn storstilt naving i Europa, sa EU «joda», og slik ble det. Norge lever godt med å blåkopiere mindre viktige «banankrumningsdirektiver», men EØS-avtalen har fått et kraftig utvidet virkeområde i sin levetid. En rekke nye medlemsland i øst, og traktater inngått i Nice, Lisboa og Amsterdam har gjort at EU er blitt noe ganske annet enn den ved EØS-avtalens oppstart i 1994.

LES OGSÅ: Nav-skandalen: «Tiltalte opplevde det etterhvert som vanskelig å ta telefon, åpne posten og åpne e-poster»

Sosial dumping

EØS-avtalen slik den var i starten greide å kombinere behovene til Norge for kombinert markedsadgang og utenforskap, og EUs behov for felles spilleregler. Denne balansen har selvsagt endret seg i takt med EUs endringer. Utvidelsen av EU har også gitt en kraftig økning av arbeidsinnvandringen, og fungert som et press på lønninger og avtaler i viktige deler arbeidslivet. Som tidligere Tory-leder John Mayor sa det: «They call it social dumping, I call it dumping socialism». Det mektige Fellesforbundets nylige nesten-nei til EØS er et signal som vanskelig kan ignoreres.

Handlingsrommet

Nei-flertallet på norske meningsmålinger nå er så øredøvende at det er vanskelig å se for seg at det skal skifte. Derfor må vi gjøre det beste ut av det vi har, EØS. Partene i arbeidslivet må utvikle løsninger og avtaler som verner om den norske modellen, det er her det smerter mest nå. Norske politikere må bruke det lille handlingsrommet som er i EØS, både nasjonalt og internasjonalt, til å stå opp for norske interesser. EØS-avtalen har mange feil og mangler, men den har tjent Norge godt. Den gir oss ordnede forhold til våre viktigste handelspartnere, og den gir arbeidsro i norsk politikk.

LES OGSÅ: Veslemøy Østrem: «Nav-skandalen viser en overmakt som har mistet prinsippene av syne»

Sviende tap

Denne høsten er det 25 år siden det norske folk sa nei til EU. Da EF-debatten våknet til i 1989 var det mange som håpet på en reversering av folkets nei i 1972. Norge hadde i løpet av 70- og 80-tallet blitt sentralisert, høyre­bølgen hadde vasket over landet, ja selv farge-tv ble innført i perioden. Da åttitallet gikk mot slutten var jernteppet i ferd med å blåse bort, og norske EU-tilhengere været eimen av en mulig revansj. Selvsikkerheten var stor. «Jeg kan ikke se et eneste godt argument mot norsk EU-medlemskap selv om jeg står på hodet» sa daværende statsminister Gro Harlem Brundtland. Høsten 1994 ble lukten av revansj blåst bort av et sviende tap for ja-siden. Norge endte i kjent stil med et kompromiss, vi skulle stå utenfor EU, men være medlem av det indre marked. «You can’t have your cake and eat it too» sier britene. Norge spiste halve.

EU og EU-politikk

Etter 25 års utenforskap har nei-flertallet stabilisert seg på et skyhøyt nivå. Fasiten er ganske klar. Nordmenn vil ikke ha EU. Men vi vil gjerne ha EU-politikk. Valg etter valg stemmer norske velgere på partier som ivrig sentraliserer, globaliserer og tjenesteutsetter. Men man skal aldri si aldri. En av snakkisene blant mine medstudenter på statsvitenskap våren 1990 var studenten som året før skal ha vært i sluttfasen av en hovedfagsoppgaven «Derfor blir det aldri endring i Øst-Europa». Det var nok en vandrehistorie, men den er en god påminnelse om at man skal være forsiktig med å spå. Jeg våger meg allikevel. Norge blir ikke medlem av EU før NATO, EØS eller oljeøkonomien kollapser.

Vi nordmenn står gjerne alene, men ikke uten et sikkerhets­nett.

LES OGSÅ: – EØS-avtalen ikke problemet.