Meninger

Norge i stormaktsskvis i Nord

De siste ukers økning i konfliktnivået i nordområdene setter Norge i en stadig tøffere skvis mellom USA og Russland. Norge har alt å tape på en ytterligere eskalering. Derfor er det grunn til å stille spørsmål om vår strategi akkurat nå.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I nordområdene mellom Norge og Russland har flere hendelser de siste ukene vist at konfliktnivået nå akselererer med stadig økende styrke mellom USA og Nato på den ene siden og Russland på den andre. En rekke hendelser viser dette.

Den Kirkenes-baserte nettavisen Barents Observer, som har lesere over hele verden, skriver denne uka om at antallet identifiseringer av russiske jagerfly i internasjonalt luftrom utenfor Finnmark allerede i september overstiger antallet for hele 2019.

Allierte krigsskip i russisk farvann

Et annet eksempel på denne opptrappingen er at en alliert flåte 10. september gikk rett inn i den russiske sonen i Barentshavet. Det var ingen liten flåte av krigsskip som deltok. Det som er kjent er at HMS Sutherland, RFA Tidespring, jageren USS Ross og norske Thor Heyerdahl var med på operasjonen. På mannskapssiden var det deltagelse fra USA, Storbritannia, Norge og Danmark.

LES OGSÅ: Barents Observer: Experts warn of potentially deadly great power games in the Arctic

Dette er første gangen på 20 år at en slik øvelse har funnet sted rett utenfor den strategisk viktige Kolahalvøya, der Russlands nordflåte holder til, og der Russland har sitt kjernefysiske arsenal i nord. Det vi er vitne til er en opptrapping på begge sider som kan gi et konfliktnivå som Norge har alt å tape på.

Spilt fallitt

Som et lite land har Norge på ingen måte interesser av at en slik stormaktsrivalisering skjer i vårt territorium og på vår grense til en av verdens stormakter. Det kan lett føre til at norsk territorium blir åsted for konflikt, slik mange små land har opplevd. Gjennom mange tiår har Norge derfor brukt mye kapasitet på en todelt sikkerhetspolitisk strategi i nord. På den ene siden har Norge vært opptatt av å være en god alliert til USA, på den andre siden en god nabo til Russland.

Med dette som utgangspunkt stiller forsvarsforsker Tormod Heier spørsmål om Norge makter å videreføre linjen med beroligelse overfor Russland. Dette gjør han blant annet i boka fra 2019: Et farligere Norge?

Selv om han peker på at norske myndigheter har bidratt og deltatt i et nett av ulike avtaler som skal holde Norge trygt, er hans påstand at den lange linjen i norsk sikkerhetstenkning, om å være både «en god alliert» og «en god nabo», ser ut til å ha spilt fallitt. Han mener handlingsrommet som muliggjorde begge deler under den kalde krigen, er borte.

Hans forklaring er at norske myndigheter rundt årtusenskifte hadde som mål å bli «best i NATO» når det gjaldt internasjonale operasjoner. Derfor ble siste rest av nasjonal forsvarsevne nedprioritert. Han mener det vil det ta lang tid å bygge opp igjen denne evnen og at det ga et vakuum som gradvis oppsto utover på 2000-tallet. Det har gjort at USA har overtatt mange av de norske forsvarsoppgavene i forholdet til Russland. Derfor er vi blitt svært avhengig av USA.

Et mer aggressivt Russland

Det er delte meninger om Tormod Heiers påstander om at Norge ikke lenger makter å videreføre linjen med beroligelse overfor Russland, som en viktig årsak til den økte stormaktsrivaliseringen. Noe av årsaken ligger trolig i at en slik forklaring inneholder en sterk kritikk av sentrale norske sikkerhetspolitiske valg.

Flere mener det sikkerhetspolitiske vakuumet spiller en mindre rolle. De legger vekt på Russlands egen posisjon som en mer aggressiv og uforutsigbar nabo, som den viktigste grunnen til at Norge i stadig større grad har valgt å følge USA lojalt.

I denne forklaringsmodellen blir det lagt stor vekt på det som blir omtalt som aggressive russiske handlinger. En slik handling er den elektroniske jammingen russerne har bedrevet i nordområdene. Dette er støy som brukes for å forstyrre eller umuliggjøre bruk av elektronisk utstyr. Først i forbindelse med Nato-øvelser på norsk jord, deretter tidvis vedvarende. Det blir pekt på at den russiske, militære aktiviteten i Norges nærområder har økt kraftig. Det ferske forsøket på å forgifte den ledende russiske opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj blir nå trukket fram som eksempel på russisk aggressivitet. Men særlig sentralt i dette perspektivet står annekteringen av Krim i 2014, som førte til at EUs handelssanksjoner ble innført.

Slike hendelser blir pekt på som de viktigste grunnene til at Norge i mindre grad bør spille en beroligende rolle i nord.

Overdrevne motsetninger

Men i bunn og grunn må det ikke være noen motsetninger i disse ulike forklaringsmodellene. For heller ikke Heier avviser russisk selvhevdelse. Det er det få som gjør. Det er heller ingen tvil om at Russland framstår mer selvhevdende, eller aggressiv som noen kaller det. Det er få som avviser at Putin ønsker at Russland nettopp skal framstå slik for å ivareta sin posisjon som en militær stormakt som kan matche eller skremme USA.

Det er heller ingen som mener at vestlige land ikke skal påpeke menneskerettighetsbrudd eller ta avstand fra annekteringen av Krim i møte med Russland, på samme måte som vi bør påpeke slike spørsmål i møte med blant annet Kina.

Det som likevel står fast er at Norge har grense til Russland. Om vi ikke er «god nabo» er vi uansett nabo med alt det medfører. Derfor er det er i vår sterke interesse å ivareta en dialog og et samarbeid med vårt aller største og sterkeste naboland.

Hva som virker

Derfor bør Norge jevnlig vurdere om sanksjonene faktisk virker og om det er i Norges interesse at det blir arrangert i felles militære øvelser i Russiske farvann sammen med USA og Storbritannia.

Det triste med denne situasjonen er at Norge har trappet så kraftig ned egen evne til tilstedeværelse i nord. For det er ingen tvil om at selvstendige norske øvelser i dette området skaper langt mindre behov for gjengjeldelse fra Russland enn en felles Nato-øvelse rett utenfor Kola.

Økte forsvarsbudsjetter

Heiers spørsmål om det er blitt farligere for Norge, er derfor betimelig. De siste ukene viser at spørsmålet blir stadig mer aktuelt. For selv om vi erkjenner at Russland trapper opp i Nord, at Krim-anneksjonen er en selvhevdende eller aggressiv militær og politisk handling, bør vi likevel stille oss spørsmålet om hvilken strategi Norge som Nato-land skal ha for å bidra til at stormaktsrivaliseringen på vår egen jord og i våre farvann ikke eskalerer.

Vi bør åpenbart bruke betydelig mer penger på vårt eget forsvar, slik at vi kan bli mindre avhengige av USA. Og slik at vi selv kan ta over mer av tilstedeværelsen i nord. Selv om dette tar tid, er det trolig den beste måten å ivareta den rollen som sikrer Norges interesser: Å være en god alliert av USA, men samtidig opprettholde et godt naboskap til Russland. Begge deler er vi helt avhengige av.

LES OGSÅ:

Les mer om mer disse temaene:

Berit Aalborg

Berit Aalborg

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Meninger