Etter drapet på amerikanske George Floyd har mange vonde historier truffet oss. Det kom også som et sjokk for mange at rasismen er så utbredt i Norge, og at mennesker med mørkere hudfarge jevnlig blir utsatt for både rasisme og trakassering.

Har gjort inntrykk

To av de som har fortalt om dette er kjente journalister i riksmedia. I et innlegg hos TV2 forteller kanalens anker Siri Nilminie Avlesen-Østli historier som har gjort inntrykk på mange. Da hun ble ansatt i TV-kanalen, måtte kommentarfeltene stenges. Grunnen var at en del mente hun «stjal jobben fra ordentlige nordmenn». Da hun som 12-åring leide ut sitteputer på en fotballkamp fikk hun høre at hun var «en apekatt som burde holdes i bur». 12-åringen gikk naturlig nok hjem med klump i halsen. Dette er bare to av historiene hun forteller.

LES OGSÅ: - Debatten om rasisme blir kuppa av folk utan skoa på

Journalist og programleder i NRK Noman Mubashir gir oss også et innblikk i sine møter med rasisme både gjennom oppvekst og voksenliv. Han skriver blant annet: «Da jeg jobbet i Romerikes Blad som 19-åring ble jeg sendt til en kristen frikirke i Lørenskog. De skulle sette opp en julemusikal. Arrangøren var et par som var utrolig hyggelige og vennlige. Dagen etter ringte mannen til sjefen min for å takke for en fin reportasje. Det han ikke forstod var hvorfor avisa sendte en muslim til kirken.»

Utenforskap midt blant oss

I majoritetsbefolkningen er det mange som ikke ser rasismen, fordi den ikke rammer dem selv. Dersom de en sjelden gang ser glimt av den, oppfatter de det som uvesentlig. Men for svært mange som er utsatt for rasismen, oppleves den som systematisk.

Mange mener rasismen ikke er strukturell, fordi den ikke ligger i de formelle og juridiske strukturene og systemene. Men en struktur kan også handle om at visse mennesker og grupper blir systematisk rammet. Derfor skal vi lytte til dem som opplever rasismen i Norge som strukturell.

Nå er både Avlesen-Østli og Mubashir rause i sin beskrivelse av Norge som et godt land å bo. Kanskje er de for rause. For de har begge måttet lære seg teknikker for å håndtere holdningene de stadig møter. Det faktum at minoritetsbefolkninger må lære seg slike overlevelsesmekanismer er alvorlig. Det forteller oss at vi ikke er så gode som vi ofte tror.

Den nye rasismen

Så kan vi håpe at de seneste ukenes debatt fører til at enkelte slutter å omtale andre som «apekatter» eller komme med andre grumsete kommentarer.

Men vi må ikke glemme at rasismen som fenomen også har en rekke andre former. En av dem er diskriminering knyttet til religion. La oss kalle det religionsrasisme. De seneste tiårene har flere pekt på at den er i oppsving.

I 2010 kom en rapport fra Minority Rights Group International (MRGI). Den konkluderte slik: «Trenden er tydelig i Vest-Europa og Nord-Amerika der den religiøse intoleransen er økende, og ikke minst i Asia og Afrika der religion er i ferd med å passere rasisme som drivkraft for forfølgelse». Mark Lattimer, direktør i MRGI, mente religiøs intoleranse er blitt den nye rasismen. Til avisa Dagen sa han at «mange grupper som tidligere opplevde rasediskriminering, nå blir angrepet på grunn av sin tro».

Rammer særlig muslimer i Norge

I Norge rammer religionsrasismen særlig muslimer. Ofte blir en hel gruppe muslimer satt i bås og gjort ansvarlig for muslimers handlinger verden over. Det flommer over av konspirasjonsteorier av typen at muslimer skal overta Europa og at alle muslimer står i ledtog med terrororganisasjoner.

Det er som om alle hvite kristne skulle ansvarliggjøres for handlingene til Philip Manshaus eller andre ytterliggående kristne terroristgrupper, slik som Lord’s Resistance Army i Uganda - en gruppe som gjennom lang tid har drept og voldtatt for å innføre de ti bud som lov.

Terror fra kristne og muslimer

Forsker Thor Olav Iversen så på dette fenomenet i forbindelse med sin masteroppgave på Chr. Michelsens Institutt i 2013. Den gangen pekte han på at muslimer som utfører terrorhandlinger, fort blir regnet som religiøst motiverte ekstremister: «De kan være nasjonalistiske eller separatistiske, men knyttes veldig fort til Al Qaida og internasjonal jihad», mente han.

Lord’s Resistance Army, som er en kristen bevegelse med et teologisk fundament, oppfatter vi derimot på en annen måte, konkluderte Iversen: «Vi svarer med å si at de ikke kan kalles kristne. Handlingene stemmer jo ikke overens med Bibelens budskap. Vi tenker heller ikke at alle kristne er terrorister.»

Ansvarliggjøres

Vår holdning til muslimer gjør at mange norske muslimer er redde. Bushra Ishaq skrev om dette da hun i fjor var sommergjest i Vårt Land: «Jeg har muslimske venner som ikke tør å fortelle kollegaer at de er muslimer (...) Jeg har venninner som sier at de føler seg som romvesener, på grunn av trakasseringen de møter når de går med skaut på hodet. Andre muslimer spør meg om hvilke utdannelse som er sikrest å satse på i et fremtidsscenario der muslimer må flykte.»

Det offentlige ordskiftet om religiøse muslimske og jødiske ritualer i Norge har hardnet til. En tid tilbake beskrev HL-senterets Cora Alexa Døving debatten om omskjæring slik: «Det er ikke antisemittisk eller islamofobt å diskutere omskjæring eller ­rituell slakting i seg selv, men disse debattene har ofte en hard språkbruk som bærer preg av fordommer mot jøder og muslimer. Man snakker om ‘barbariske skikker’ og om foreldre som ‘ikke tar hensyn til barnets beste’».

Må se oss i speilet.

Her er vi i dag: Mennesker med mørk hudfarge må finne teknikker for å håndtere rasismen. De som i tillegg er muslimer er redde. Samtidig foregår en offentlig diskusjon om vi faktisk har rasisme i Norge.

Det er på tide at vi som samfunn ser oss i speilet og stiller spørsmålet: Kan vi leve med dette? Svarer bør være et rungende nei.

LES OGSÅ: Nå kan vi puste!

LES OGSÅ: Når rasismen opererer «undercover»

LES OGSÅ: Bjørn Kristoffer Bore: Jeg har sagt og gjort rasistiske ting. Det har nok du òg