Kirke

Nå blir det personlig

Det åndelige og det materielle er ikke motpoler.

Pinsen framstår som en diffus høytid. Barnet i krybben og frelseren på korset er konkrete bilder som vi kan forstå. Pinsen er derimot vanskelig å få tak på – selv om flammer på hodet og en brusende vind er bilder som kan gi et inntrykk.

Den hellige ånd er ikke noe for seg selv. Ånden er en del av treenigheten, og kan bare begripes som det. Det gjør det ikke nettopp enklere. Treenighetens formel 3=1 er ikke nettopp logisk. Det trengs mer enn fornuften for å gripe denne sannheten.

LES OGSÅ: Pinseopprøret år 33

Treenig

Den russiske maleren Andrej Rjublevs treenighetsikon hjelper meg å forstå det. I påsken var jeg med på en betraktning av dette ikonet hver dag.

Ikonet viser til fortellingen i Bibelen om Abraham som fikk besøk av tre engler. I den kirkelige tradisjon har dette lenge vært forstått som at patriarken fikk besøk av selve Treenigheten.

Rjublevs ikon gir på genialt vis uttrykk for at det ikke er tre individer som sitter ved bordet hos Abraham. De tre skikkelsene forutsetter hverandre. Ingen av dem kan fungere alene, de utgjør en enhet.

De må være tre. To personer gir et dualistisk gudsbilde. Det er når Ånden kommer til at Gud blir personlig.

En person er ikke det samme som et individ. En person eksisterer ikke alene, men i relasjon til andre personer. Det er i den dynamiske relasjonen mellom de tre at Gud kan være kjærlighet, fellesskap, kommunikasjon og kreativitet.

Karismatisk.

Ordet karismatisk gir entydige assosiasjoner her hos oss. Derfor synes jeg det er nyttig å huske at den ortodokse kirken er karismatisk. Da den østlige og den vestlige kirken skilte lag i 1054, dreide den teologiske uenigheten seg om et gresk ord: Filioque. Vestkirken hadde lagt ordet til i den nikenske trosbekjennelsen. Østkirken ville holde fast ved det gamle – og ble dermed ortodoks.

Det kan høres spissfindig, men spørsmålet er vesentlig: Utgår Ånden fra Faderen, eller fra Faderen og Sønnen? Det vil si: Hvor selvstendig er Ånden? Karismatikere tror på Åndens selvstendige gjerning. Selv om pinsevennene har beholdt den vestlige versjonen av trosbekjennelsen, står de i praksis de ortodokse nærmere. «I ortodoks tradisjon framheves Den hellige ånd og den personlige erfaringen på en måte som en pinsevenn umiddelbart kjenner seg hjemme i», sier pinsevennen Peter Haldorf.

LES OGSÅ: Derfor kalles de pinsevenner

Om Ånden utgår fra Sønnen, så blir ordet og logikken (Logos) avgjørende. Da er det fornuften, læresetningene, prekenen og meningene som betyr mest.

Om Ånden kan virke også i egen kraft, blir følelsene, opplevelsen og skjønnheten også erkjennelsesformer som kan gi oss møter med Gud. Det er dette som kommer til uttrykk i liturgien og ikonene i den ortodokse kirken, eller i følelsesladede karismatiske møter.

Tipper over

Faren for alle karismatikere er å glemme at Ånden alltid kommer sammen med Faderen og Sønnen. Det er da det så lett tipper over, som de siste ukenes debatt i Vårt Land har minnet oss på.

Ånden virker nemlig gjennom skaperverket og ordet. Naturen og fornuften er hva som skal holde følelsene og opplevelsene nede på jorda, der våre liv faktisk utspiller seg.

Ånden virker med andre ord gjennom det konkrete. Det er en total misforståelse at det er en motsetning mellom det åndelige og det materielle. Tvert om: Det er i det materielle Ånden møter oss. Mystikernes innsikt er dypest sett denne: Det materielle er gjennomtrengt og opprettholdt av ånd.

LES OGSÅ: – Pinsen har aldri blitt en folkelig høytid

Våren

Derfor passer det så godt at pinsen er om våren. Jeg kan se Åndens livskraft sitre i nervetrådene i det lysegrønne vesle bladet som er i ferd med springe ut på bjørka. Jeg kan se Åndens veldige kraft i de gylne vannmassene som kaster seg utfor fossen og blir knust i hvitt skum. Jeg kan se Åndens overveldende skjønnhet i teppet av hvitveis som dekker skogbunnen.

En av dem som så dette, var Ignatius av Loyola. Men han lot blikket gå videre, og så at Ånden er til stede i hvert menneske, i alle de forunderlige utgavene vi finnes. Det er da vi kan bli personer, og ikke bare individer, ved at vi ser hvordan vi hører sammen.

En åndelighet som bygger på denne forståelsen, kan aldri bli svevende og verdensfjern. Kjennetegnet på at vi blir mer åndelige, er da at vi blir mer menneskelige. Men også at vi får respekt for naturen.

Personlig

Når vi forstår at Ånden er nær oss, da kan vi også åpne oss for å ta imot. Det er da det blir personlig.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kirke