Muslimske Jesus-troende?

Rolf Kjøde

Høgskolelektor

Vårt Land tar 2. mai opp det svært omdiskuterte spørsmålet om identiteten til muslimer som kommer til tro på Jesus. Spørsmålet kan naturligvis reduseres til en språklig problemstilling, men det er lite omstridt å bytte ut benevnelsen «kristen» med brukbare ekvivalenter. Det er derimot teologisk svært omstridt å kalle en jesustroende «muslim» eller «hindu». Dette er ikke primært et spørsmål om semantikk, men om åpenbaringsforståelse og religionsteologi.

Radikal misjonsendring

Den prinsipielle debatten tok av for vel tjue år siden i misjonsmiljøer som rettet seg mot den muslimske verden. Det var brei enighet om at kristen misjon mer radikalt måtte legge av vestlige tanke­mønstre og møte ulike kulturelle­ kontekster med langt større evangelisk frihet. Det var langt fra enighet om hvilke prinsipper en slik tilpasning skulle følge.

John Travis (alias-navn) valgte en svært radikal løsning i det han kalte C5-strategien (C = «Christ Centered Communities»). Han innførte begrepet «muslimsk ­etterfølger av Jesus». Missiologen Phil Parshall argumenterte­ mot dette og opererte med det Travis kalte en C4-strategi med «etterfølgere av Jesus» som de troendes identitet. Ingen av dem snakket om «kristne», av de grunner som Vårt Land refererer 2. mai. I muslimske miljøer, skriver ­antropologen Joshua Massey, vil C5 oppfattes av muslimer som «en underlig form for muslimer», mens C4 av muslimer vil oppfattes som «en slags kristne».

I tillegg lanserte Travis ei gruppe som kalles C6. Disse lever­ i skjul med sin tro, primært i fare for forfølgelse, og oppfattes derfor som muslimer. Dette ses imidlertid som en midlertidig ordning eller spesiell nødsordning, og Travis er tydelig på at denne gruppa ikke må blandes sammen med C5, som er en ­bevisst misjonsstrategi. I reportasjen fra Frikirkens arbeid blant muslimer synes disse to kategoriene å gå over i hverandre.

LES OGSÅ: Generalsekretæren i Den Norske Israelsmisjon: «En jøde som tror på Jesus er fortsatt en jøde»

Læren tones ned

Professor Timothy Tennent, tidligere leder av Lausannebevegelsens teologiske kommisjon, har skrevet utførlig om dette. Han sier at det går avgjørende skiller mellom C4 og C5 og advarer mot C5-strategien. C4 knytter seg gjerne til det vi debatten kaller «Muslim background believers», C5 til begrepet «Muslim believers».

Tennent har flere grunner til å advare mot C5. Den mest praktiske er om det er redelig overfor muslimske miljøer å legge en strategi som kan oppfattes som infiltrasjon i moskeen. Hva vil vanlige muslimske troende tenke om våre hensikter om vi farer fram med en slik fordekt strategi? Videre sier Joshua Massey, selv representant for C5, at læren om kirken må tones kraftig ned. Det stemmer med at svært store deler av «Muslim believers»-miljøene avviser både dåp, nattverd og andre ytre kjennetegn på den kristne kirke.

Koranen høyeste autoritet

Tennent konkluderer med at faren­ for synkretisme er stor. Kan det begrunnes? Phil Parshalls studie mellom sentrale ­ledere innen C5 antyder at to tredjedeler av disse har Koranen som høyeste autoritet, og halvparten fornekter treenigheten. Mange innenfor C5 bruker Shahada i fullt format om at der bare er én Gud, Allah, og at Muhammed er hans profet. John Travis forsvarer dette, men nevner også at der finnes grupper som bytter siste leddet om Muhammed med at «Jesus er Guds ord» eller «­Jesus er Guds Ånd».

Lausannebevegelsenes «­Occasional Paper» om misjon overfor muslimer fra 2004 plasserer seg innholdsmessig i en C4-tradisjon. På generell basis er Lausannebevegelsens dokumenter, også Cape Town-forpliktelsen fra 2010, ifølge forskning som jeg har publisert de seinere årene, veldig konsistente i sin eksklusive frelsesforståelse og religionsteologi. Dette lar seg vanskelig forene med store deler av innholdet i C5-strategien­. Daglig leder i NORME kommenterer dette på en klok måte i avisa.

Religionsteologi

Innside­bevegelsene, som ofte brukes som term for Jesus-etterfølgere som av ulike grunner fortsatt har en form for tilknytning til moskeen, er uensartet. I Bangladesh finnes mange slike bevegelser, og de står dels i skarp konflikt med hverandre om forholdet til islam. Dansken Jonas Jørgensen har skrevet en innsiktsfull doktor­avhandling om innside­bevegelsene i Bangladesh. Han visiterer også det samme innside­fenomenet i hinduistisk kontekst, noe som demonstrerer spørsmålets generelle religionsteologiske karakter.

Spørsmålene bør derfor, før noe annet og mer pragmatisk, drøftes i lys av religionsteologi og kristen åpenbaringstro.

LES MER:

• Bare et fåtall i frikirkene og Den norske kirke ønsker å fremheve egen religion for å omvende andre, ifølge KIFO-undersøkelse

• Laget fellesbønn for kristne og muslimer