Med døden i sikte

Foreløpig er dette et hypotetisk spørsmål. Men neppe lenge. Testen finnes, selv om den er ennå ikke tilgjengelig på apoteket.

De av oss som ønsker det, vil i framtiden kunne få vite vår egen utløpsdato. En ny studie fra Nederland, omtalt i Time Magazine og Medical News Today, viser at en enkelt blodprøve inneholder biomarkører som med stor treffsikkerhet angir livslengden vår. Da snakker vi om sykdom, og ikke ulykker.

Forskerne samlet data fra 44.168 mennesker i en periode på 16 år. 5512 personer døde i perioden. På basis av dette har man utviklet testen som skal avsløre risikoen for død de neste fem til ti årene med 80 prosent sannsynlighet, melder Nettavisen, som gjengir tallene.

Mere mot

Spørsmålet er: Hvor mange av oss ønsker å vite hvor lenge vi har igjen?

Og videre: Hva ville det gjort med oss, hvis vi visste? Ville vi endret noe som helst?

Det siste spørsmålet blir faktisk forsøkt besvart av den australske kreftsykepleieren Bronnie Ware. Etter å ha jobbet åtte år på en avdeling for pasienter med terminal kreft – folk som vet at de skal dø – satte hun seg ned og skrev boken The Top Five Regrets of the Dying (2011).

Og hva er det folk angrer på når de vet at de ikke har lenge igjen? Er det at de ikke hoppet fallskjerm, skrev bok eller ble millionær?

Nei, ingen nevner disse tingene. Det som går igjen hos Wares pasienter er følgende:

• Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å være mer tro mot meg selv og brydd meg mindre om andres forventninger.

• Jeg skulle ønske at jeg hadde jobbet mindre.

• Jeg skulle ønske at jeg hadde hatt mot til å uttrykke følelsene mine.

• Jeg skulle ønske at jeg hadde holdt kontakt med vennene mine.

• Jeg skulle ønsket at jeg hadde latt meg selv være mer lykkelig.

Disse erkjennelsene bærer med seg en stor porsjon tristhet, ettersom de kommer på et tidspunkt hvor det for Wares pasienter var for sent.

Da jeg leste boken hennes for mange år siden, hadde jeg faktisk regnet med å finne en erkjennelse til, nemlig denne:

• Jeg skulle ønske at jeg hadde vært mer bevisst på at livet er kort og at jeg ikke må utsette det som er viktig.

Mer intenst

Da jeg fortalte mine kolleger i lunsjen om den nederlandske studien om blodprøvenes treffsikkerhet, var det en eldre mann som sa:

«Hvis man får vite når man skal dø, vil det føre til flere selvmord».

«Hvorfor det?» undret jeg.

«Fordi man tar bort håpet om å leve evig».

Jeg skjønner hva han mente. Men jeg tror også at økt bevissthet om at vi skal dø kan føre til det motsatte. At vi lever sterkere.

Fredag fortalte Vårt Land historien til Torstein Lerhol. Han har muskelsykdommen SMA. Da han var baby ble foreldrene hans fortalt at han neppe kom til å bli eldre enn to år. I dag er Lerhol 33 – og personalsjef for 800 ansatte.

Lerhol viser oss at det som er sannsynlig sett med vitenskapelige briller, ikke er nødt til å bli virkelighet.

LES MER OM LERHOL: «Er så glad jeg er frisk»

SE HVA LERHOL ØNSKER SEG: Ny jobb, kjæreste og barn

Vendepunkt

I sin omtale av den nederlandske studien som kan gi oss den nye «dødstesten», skisserer Nettavisens journalist Kjersti Westeng følgende scenario:

– Se for deg at en slik test faktisk blir tilgjengelig for alle, og at du sitter på fastlegekontoret og får følgende melding: «Du får en alvorlig sykdom om rundt 10 måneder, som du dør av innen ett år».

Det første som slo meg da jeg leste dette, er at mange mennesker opplever dette allerede i dag. Det er ikke science fiction. Får man beskjed om at man har kreft, er det ikke uvanlig at man også får et anslag over hvilke utsikter den aktuelle kreftdiagnosen gir med hensyn til levetid.

Gjennom Vårt Lands serie Vendepunktet har jeg fått intervjue mange mennesker som har fått angitt en utløpsdato for livet sitt. Det er alltid en sterk opplevelse.

Essensen av hva de rapporterer fra andre siden av de vendepunktene som mange av oss ennå ikke er kommet til, er følgende:

Vi skulle vært flinkere til å se hva vi hadde - mens vi hadde det.

Nei takk

Selv om den nye «dødstesten» sikkert kan være et nyttig instrument for å vite om pensjonssparing har noe for seg, kommer jeg nok ikke til å ta den.

Jeg har allerede nok av påminnelser om hvor begrenset tid jeg har til å leve det livet jeg har fått – og det livet jeg kan velge.