Mea maxima culpa

Kyrie eleison, har kirken sagt i 2000 år. Herre, forbarm deg. Ordene inneholder en av kristendommens dypeste innsikter og har noe viktig å si oss i den teologiske samtalen om for­tapelsens mulighet. Ordene er en dyp erkjennelse av maktesløshet. Og av skyld.

Dypest sett er det på grunn av skylden at vi ber Gud om å forbarme seg. Se i nåde til meg, ­syndige menneske, som har krenket deg, heter det i den eldste­ syndsbekjennelsen som fortsatt brukes i Den norske kirke.

Men her butter det også imot. Vi vil ikke ha en så liten Gud ­lenger, en som nedlater seg til å bli krenket.

Men Gud blir ikke krenket på egne vegne. Gud blir krenket på vegne av de krenkede. På vegne av enker, spedalske og farløse, på vegne av prostituerte, tollere og tiggere, på vegne av spurvene, liljene og gresset som vi tråkker­ ned.

En Gud som ikke kan krenkes, er en Gud som er likegyldig til ødeleggelsene vi utsetter skaperverket – inkludert meg selv og andre mennesker – for. En slik Gud vil vi i hvert fall ikke ha.

Mine egne krenkelser

Det gjør noe med selvbildet mitt å innse at Gud faktisk kan krenkes. Det tvinger meg selv til å stille spørsmålet om jeg er en krenker. Jeg har lyst til å tro at jeg er bedre enn det.

Det er jeg ikke. Likegyldig­heten, at jeg tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer meg selv, er kanskje verst. At mennesker lider utenfor stuedøren gjør kanskje inntrykk på meg, men ikke så mye at jeg gjør det jeg kan for dem.

I tillegg kommer alle de aktive­ bidragene jeg daglig gir til skaper­verkets ødeleggelse, for ikke å si fortapelse. Ordene jeg sier, livsstilen min, handlingene­ mine. Småting, kanskje, men det er nettopp summen av småtingene mennesker gjør som får store­ konsekvenser. Noen ganger­ uhyrlige.

Å møte seg selv

Vi tar oss sjelden tid til å tenke­ over det. Det innså de kristne ­eremittene for 1750 år siden. De flyktet fra hverdagens stress og bråk for å møte Gud alene i ­ørkenen.

Å møte Gud, fortalte de etterpå, innebar å møte seg selv. Sammenlignet med de andre framsto de som fromme. Alene med Gud oppdaget de hvor uendelig innkrøkt de var i seg selv. De ­beskriver det som en kamp mot demoner – sine egne demoner. Det fikk dem til å rope: «Ve meg! Jeg er fortapt. Kyrie eleison!»

Har den erkjennelsen forsvunnet? I så fall har vi mistet noe grunnleggende. Den var ikke forbeholdt ørkenfedrene, men tilhører hele kirken.

«Mea culpa, mea culpa, mea maxima culpa», sier for eksempel katolikkene. Mea culpa, betyr «Min skyld». Maxima uttrykker at jeg har nådd makspunktet. Det er fullt.

Vårt bidrag til fortapelsen

Lidelsene og ødeleggelsene vi ser rundt oss er resultatet av likegyldigheten og egoismen vår. Dette er fortapelsens virkelighet. Fortapelsen er ikke et sted, men en tilstand av ødeleggelse og død. Slik er en tilværelse uten Gud. Død og smerte i stedet for liv og kjærlighet.

De fleste av oss ser at skaperverket er i ferd med å gå fortapt. Det er vanskeligere å vurdere kulturen og våre bidrag til den, vi er så integrerte at vi ikke alltid ser klart. Men aldri før har vi hatt så store muligheter til å ta inn over oss at vi påfører hverandre lidelse hele tiden.

Hvorfor argumenterer vi for og imot om Gud sender mennesker i fortapelsen? Fortapelsen er vårt bidrag. Det er slik det blir når vi får det som vi vil. Syndserkjennelse er å erkjenne at jeg hver eneste dag aktivt bidrar til min egen og andres fortapelse.

Å legge skylden for fortapelsen på Gud, er det motsatte av syndserkjennelse. Det er å vaske hendene uten å bli ren.

Å se på frelse som en selvfølge, som om det er en rettighet jeg har, er det samme.

Den naturlige reaksjonen i møtet­ med den Gud som representerer livet og kjærligheten, er disse gamle ordene: Kyrie ­ele­ison. Herre, forbarm deg.

Guds svar, er at han gjør nettopp det.

Feil spørsmål

Det er dette­ som er evangeliet. At Gud ble oss, kjempet som en løve mot de destruktive kreftene, vant kampen, men tapte likevel. For taperne. For oss. Den lidelsen vi har påført skaperverket ble hans lidelse. Hans ødeleggelse. Hans død.

Korset var allerede symbol på den mest ydmykende og smerte­fulle skjebnen et menneske kunne­ få. Nå ble det symbolet på Guds skjebne. Og igjen har vi et diskusjonstema: Hvordan kunne en god Gud påføre sin egen sønn slike lidelser. Jeg tror det er feil spørsmål. Det var vi som hadde ansvaret for at Kristus måtte dø.

De færreste av oss vil hevde at vi forstår dybdene i påskedramaet, men vi ser en linje fra skylden til døden. På samme måte går den videre fra døden til oppstandelsen. Korset er blitt et symbol på en kjærlighet som er sterkere enn døden. Kristus vant fordi han døde for vår skyld.

En Gud som kjemper

Noen ganger kan kristen forkynnelse gi inntrykk av at Gud dermed gjorde sitt. At han nå står på sidelinjen i det store kosmiske dramaet som handler om menneskehetens frelse eller for­tapelse. Som om han ser på en spennende fotballkamp, heier på vinnerlaget og vender tommelen ned for taperlaget.

Det er i så fall nok en misforståelse. Kirkens Gud står ikke på sidelinjen. Kirken tror på en Gud som kjemper selv, kontinuerlig. For taperne. At han gjør alt som står i sin makt for at alle mennesker skal reddes fra seg selv.

Vi vet ikke alt om hvordan det skjer. Men vi tror at Gud står bak hvert eneste ord som skaper håp, hver gjerning som mot­virker ødeleggelsene og hatet, alt som fremmer livet. Det er Guds kamp mot fortapelsen.

Hvordan går det til slutt?

Hvorfor lover ikke kirken bare frelse til alle? Først og fremst fordi­ den bare kan si det den vet, og den vet ikke så mye om det som kommer etter døden. Kanskje betyr det også noe at vi innser at fortapelsen er en realitet – at vi ser hva vi påfører oss selv og andre.I stedet har kirken fått et annet mandat: Å forkynne at det finnes en frelse. At frelsen kan gripes ved troen. At frelsen også innebærer å delta på Guds side i redningsaksjonen. At det betyr noe at flest mulig deltar på livets side.

Og hvor mye vi opprøres av fortapelsen vi ser rundt oss, og frykten for at dette er uendelige realiteter: Ingen av oss opprøres mer av det enn Gud. Ingen av oss har et sterkere ønske om at alle skal bli frelst enn Gud.

Den allmektige Gud gjør alt han kan.

LES OGSÅ:

• Arne Borge: Enten blir alle frelst, eller ingen

• Halvor Nordhaug mente frelsen bare var for dem som trodde på Jesus. Så tenkte han seg om

• Alf Gjøsund: Bør vi bli mer mistenkelige til hverandres personlige tro?