Lyden av Rosendal

Nyskapingen Rosendal Kammermusikkfestival står i en lang rekke av tilsvarende musikalske samlingssteder i landet vårt. Antallet øker hvert år, og det gledelige er at de ser ut til å dekke et fortsatt umettet behov. Rosendalfestivalen solgte alle billettene på et par dager i vinter. Oppskriften er enkel: Kammermusikalsk kjernestoff, uten sviskeappell og med et modig innslag av samtidsmusikk.

LES MER: Jentene inntar Rosendal

På låven

Nå har Baroniet bygget om låven til konsertsal, en helt nødvendig arena, med plass til 460 tilhørere. Stedet har lange tradisjoner for intimkonserter i det gamle slottet. De små konsertarenaene brukes også under festivalen, og skapte intime schubertiader.

Det helt nye på denne festivalen, er at lyden i den nye Riddersalen i den gamle låven er digitalisert. Nesten som å banne i kirken for kammermusikere. Men den langstrakte trebygningen ville vært tung og vanskelig å fylle med vellyd rent akustisk. Hvordan det ville fungert, fikk vi aldri høre, men den digitale foredlingen Andsnes forespeilte før festivalen viste seg å innfri – og ble selvfølgelig den store snakkisen både blant musikere og publikum.

Ny lyd

Det som i begynnelsen overrasket litt, var at selv de forsiktige partiene fra tre-fire musikere ble løftet ut og åpnet på en helt ny måte. På en litt dårlig plass, langt bak og på siden, fikk du en lyd du slett ikke forventet. I en dårlig posisjon i forhold til musikken, stemte ikke lydbildet med din egen plassering i salen. Men fort skjønte du at den faktisk var foredlet, og at et riktig lydbilde ble hentet ned til en dårlig plass i salen – ved hjelp av avansert digitalteknikk. Uansett hvor du satt ble du presentert for et idealisert lydinntrykk, og litt kognitivt forvirret fordi det du hørte ikke stemte med det du så.

Magisk

De som skrudde lyd hadde ikke gjort det før med full sal, og små justeringer kom fort på plass. Litt for mye romklang ble fjernet, og Brentano-kvartettens fremførelse av Schuberts Piken og døden led under et litt diskantdominert lydbilde, med litt lite bunn i celloen. Men dette er ting som lar seg justere. Det spennende var at du ble invitert inn i en litt magisk og intim opplevelse, uansett hvor du satt i salen. Slik bidro festivalen med en helt ny lyd – og viste at det akustiske imperativet står for fall – også innen kammermusikken.

Tema var Schubert 1828 og det enorme tilfanget av stor musikk han etterlot seg, bare fra de siste månedene av sitt liv. En modig programmering der alle konsertene hadde minst ett verk fra 1828. Et helgekurs i Schubert, med ett fokus som gjør at publikum kan gå hjem med mye ny innsikt i komponistens fantastiske verden. Jeg tror det var ambisjonen fra kunstnerisk leder, og det var det fullt mulig å hente ut.

LES MER: Andsnes' drømmearena for kammermusikk

Høydepunkt

Bare Matthias Goernes lidenskapelige forståelse og utførelse av Schwanengesang på åpningskonserten var et sterkt vitnesbyrd om både dødsangst og frenetisk livsbejaelse.

Også den nyere musikken, og særlig samtidsmusikken, var innrettet mot det schubertske. John Harbisons Hallusinasjoner over komponistens dødsdag ble et annet høydepunkt. Tett og intenst fremført av Guro Kleven Hagen, Frida Fredrikke Waaler Wærvågen, Eivind Holtsmark Ringstad og Andsnes selv. Den unge, norske profilen var tydelig på festivalen. Og med det beitet som finnes av flinke kammermusikere her hjemme, trenger ikke festivalsjefen fire en millimeter på kvalitetskravene når han forsyner seg av hjemlige artister.

Et annet høydepunkt var Strykekvintetten, fremført i Kvinnherad middelalderkirke av Brentano-kvartetten supplert med stjernecellisten Sol Gabetta. Noe av det vakreste Schubert etterlot seg, og spilt med en rystende innsikt i spennet mellom dødskramper og lengselen etter lyspunkter i tilværelsen.