Fredag kommer en ny mynt i omløp i Storbritannia – en liten 50-pence som har lagd stor ståhei. Minnemynten er laget i anledning dagen: Dagen britene drar fra Brussel og er ute av EU.

Men myntens vei til britenes lommebøker er blitt et minibilde av den over tre år lange skilsmissen: Kronglete, splittende og litt pussig til tider.

Den sjukantede mynten er nemlig blitt smeltet, forkastet eller byttet ut tre ganger, like mange som datoen for utmarsjen fra Brussel har vært utsatt. 29. mars, 31. oktober – og nå, endelig med rett dato – 31. januar.

Alle gode ting er tre

«Peace, prosperity and friendship with all nations» står det på mynten, og debatten om den, er et bilde av splittelsen og frustrasjonen – og utmattelsen som preger landet.

Skilsmisser tar på.

Alastair Campbell, en gang en av britisk politikks mektigste, tvitret at han ville kreve to 20-pence, og en 10-pence i vekslepenger når han var i butikken fremover.

Den nye 50-centen skal han ikke ta i med ildtang.

Den tidligere spindoktoren for Tony Blair har vært en sterk motstander av brexit, som han kaller «den verste politiske avgjørelsen i Storbritannia i min levetid».

Tilhengerne jubler med mynten: Alle gode ting er tre. Endelig skjer det, endelig fri fra Brussel.

Brexit-fatigue

En brexit-utmattelse har spredd seg over landet helt siden folkeavstemningen i 2016 da 52 prosent stemte for å gå ut, og 48 prosent stemte for å bli. Folk orker ikke høre på radio, eller se tv-nyheter om «skilsmissen».

I en undersøkelse fra i fjor sommer, svarte hele 35 prosent at de aktivt forsøkte å unngå nyheter på grunn av «frustrasjon over den ubøyelige og polariserende brexitdebatten».…

Men samtidig meldte mediene om rekordhøye lesertall under store brexit-hendelser. Selv om folk sier de ikke orker mer nyheter, klarer de ikke å holde seg unna når noe skjer, likevel.

Det er ikke så rart: Uansett hvor de står, så er det en skjellsettende hendelse og dagen i dag blir stående i historiebøkene.

Ikke singel-liv

Skilsmissen er endelig et faktum. Papirene er underskrevet, partene kan gå hvert til sitt. Alle er enige om at separasjonstiden på tre år var for lang, men nå kan livet begynne på nytt.

Så enkelt er det ikke. Det er ikke et helt nytt singelliv som venter britene når de våkner opp lørdag 1. februar. Det er da jobben begynner – med å organisere relasjonen videre med den man har skilt seg fra.

Akkurat som i et langt, men kanskje ikke så lykkelig ekteskap, er et forhold fullt av avtaler, vaner og reguleringer.

Storbritannias forhold til EU har vart i nesten 47 år, og partene er gjennomregulert og flettet inn i hverandre. De neste 11 månedene er en overgangsperiode og da vil Storbritannia fortsatt være en del av det indre marked og tollunionen. Men de 73 representantene i parlamentet har pakket sakene sine, og er på vei hjem.

Nå kommer nesten et år med vanskelige forhandlinger. Det viktigste å få på plass er en handelsavtale. Den prosessen tar vanligvis lenger tid; EU og Canada trengte syv år. Hvis de ikke klarer det, er det «no deal»: Da vil Storbritannia stå uten avtale.

Kanskje det er en av grunnene til at folk krangler i tv-debatter og på sosiale medier om en minnemynt, verdt seks kroner. Eller hvorvidt klokkene i Big Ben skal kime fredag kveld eller ikke: Det er en historisk dag, men når den først er her, oppleves det som et lite antiklimaks.

Deltids-europeere

Britenes forhold til Europa har alltid vært anstrengt. Tidligere sjef for EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker sa det på denne måten: – Helt siden starten har britene vært deltids-europeere. Det vi trenger er heltids-europeere.

EU-skepsisen og motstanden i Storbritannia har heller ikke fulgt vanlige politiske skillelinjer. De konservative har etter hvert blitt et rent nei-til-EU-parti og har underveis fanget opp en del av de som var venstresidas velgere. Labour er dratt mellom tradisjonell arbeiderklasse, hvor EU-skepsisen gror, og høyt utdannede, EU-vennlige velgere fra byene. Da unionen ble utvidet mot øst i 2004, dro mange av de nye EU-borgerne til England. Der konkurrerer de om jobbene med den britiske arbeiderklassen. Det trekkes ofte fram som drivstoff til den allerede eksisterende EU-skepsisen i arbeiderklassen.

Fest og gråt

I morgen kveld holder statsmininster Boris Johnson tale til folket. Den uoffisielle og ikke akkurat samlende nei-generalen Nigel Farage inviterer til fest.

Og noen, som den konservative pro EU-veteranen Ken Clarke, skal tilbringe kvelden «i refleksjon».

Det er ikke lett å skille seg etter ha vært sammen i 47 år.

Les mer om Brexit:

Selv Labour-sympatisører holdt seg for nesen og stemte konservativt i et av tidenes mest dramatiske britiske valg.

• Noen smiler, noen gråter. Uansett: Adjø, EU!