I helga dannet 200.000 libanesere en 170 km lang menneskelig kjede fra nord til sør i landet. 23. august var det tretti år siden to millioner baltere dannet kjede fra Estland til Litauen. Det tok halvannet år før de nådde fram med sine krav. Jeg undrer meg om Libanon kan oppleve noe lignende.

I Baltikum handlet det om å gjøre verden oppmerksom på kampen de førte. Hovedpoenget med kjeden i Libanon var å vise at libaneserne nå står sammen på tvers av alle religiøse og andre skiller.

Kjørt i grøfta

Demonstrasjonene startet 17. oktober som protest mot økte priser på den nettbaserte kommunikasjonsplattformen WhatsApp. Det utviklet seg raskt til en nasjonsomfattende aksjon med krav om at ikke bare regjeringen, men alle politiske ledere skal gå av og gi plass for et nytt system.

Demonstrasjonene har ført til at landet har stanset opp. Hovedveiene er stengt, skolene og bankene og mange butikker er stengt.

Men dette er bare en synliggjøring av at landet er kjørt i grøfta av de styrende, poengterer tidligere statsråd Charbel Nahas i et intervju med CNN. Han mener det avgjørende nå er at det erkjennes at en overgang til noe helt nytt er nødvendig.

LES OGSÅ: Libanon oversvømmes av søppelelv

Arabisk vår

Det kan se ut som den arabiske våren nå omsider har nådd Libanon. Men snarere er det slik at libaneserne ligger foran andre arabiske land i utvikling. De har allerede hatt en lang borgerkrig som for en stor del ble utkjempet etter religiøse skillelinjer. De har erfart hvordan ledere bruker religion til å sette folk opp mot hverandre for å skaffe seg selv makt. Det vil de ikke ha noe mer av.

Libanon er det landet i Midtøsten som har sterkest kristent preg. Den maronittiske kirken har gitt demonstrantene full støtte. Politikerne må lytte til folket, sa patriark Beshara Rai i en uttalelse denne helgen.

Maronittene

Denne kirken, som er Libanons nasjonalkirke, har sine røtter tilbake til Maron, en munk som fikk mange følgere i Libanon på 500-tallet. De maronittiske munkene slo seg ned i Libanons høye fjell, som ga dem beskyttelse.

Korsfarerne etablerte mange fyrstedømmer Libanon. De maronittiske kristne fikk, i motsetning til de ortodokse kristne, et godt forhold til korsfarerne. Den maronittiske kirken knyttet seg til paven i Roma, og har sterke bånd til Frankrike.

Etter første verdenskrig ble Libanon sammen med Syria fransk mandatområde, i praksis koloni. Frankrike formaliserte at ulike religiøse grupper: Kristne, sunnimuslimer, sjiamuslimer, drusere og en del andre fikk rett til å delta i styret. Det sikret de kristnes posisjon.

Borgerkrigen

Muslimene krevde etter hvert mer andel i styret ut fra sitt folketall. De palestinske flyktningene som kom etter 1948, førte til at det ble flere muslimer. Palestinske PLO etablerte seg som en maktfaktor i Libanon fra 70-tallet, og kom i krig med den kristen-dominerte regjeringen. Syria og Israel blandet seg også inn. Borgerkrigen raste fra 1975 til 1990. Ulike maronittiske militser, drusere og muslimske militser kjempet i skiftende allianser. Det blir for enkelt å si det var en krig mellom muslimer og kristne.

Taef-avtalen fra 1989 la grunnlaget for en avslutning av krigen, men løste egentlig ingen problemer. Lederne for de ulike kampgruppene fikk de politiske posisjonene. De har styrt landet ved å binde sine tilhengere til seg gjennom frykt og utstrakt korrupsjon.

Hezbollah

De fleste militsene ble oppløst og gikk inn i den libanesiske hæren. Men sjiamuslimske Hezbollah, støttet av Iran, ble ikke oppløst. Hezbollah er nå den sterkeste maktfaktoren i landet og kontrollerer regjeringen.

Likevel er Saad Hariri statsminister, en rik forretningsmann med bånd til Saudi-Arabia. Han støttes av USA og Frankrike. De har bedt ham lytte til folket, og Hariri har kommet med en del reformer. Demonstrantene har imidlertid ingen tro på de etablerte politikerne, og forlanger at alle skal trekke seg.

Demonstrasjonene har ingen klare ledere. Det er mange unge mennesker, og mange kvinner som står i front, men det finnes ingen organisasjon bak.

LES OGSÅ: Presset situasjon for flyktninger i Libanon

Flyktninger

Libanons økonomi er fullstendig skakk-kjørt. Arbeidsløsheten er høy, og offentlige funksjoner som forsyning av strøm og vann fungerer dårlig. Libanon har tatt mot 1,5 millioner syriske flyktninger.

Om landet skal komme på fote, trengs omfattende hjelp utenfra. Det er også rimelig å gi dem, ikke minst på grunn av innsatsen for å hjelpe flyktningene der de er. Problemet er at i den nåværende situasjonen vil økonomisk hjelp bare være en hjelp til å opprettholde det korrupte systemet. Vestlige land må stille krav om reelle reformer for å gi mer hjelp.

Bortsett fra enkelte episoder har både hæren og Hezbollahmilitsen latt demonstrantene være i fred. Hæren nyter forholdsvis stor tillit hos folket, men har ingen tradisjon for en selvstendig politisk rolle, som for eksempel i Egypt. Og så er spørsmålet om Hezbollah - med Iran i ryggen - vil sette seg mot at makten blir tatt fra dem.

Håpefullt

Likevel er det som skjer i Libanon noe av det mest håpefulle som har skjedd i Midtøsten. Vi må håpe og be om at opprøret ikke blir overtatt av udemokratiske krefter eller nøytralisert av den eksisterende eliten. Og så må vi være villige til å gi støtte når forholdene tilsier det.