Everything, everywhere, all at once

Johannesevangeliet 14-17 gir oss et innblikk i hvordan Jesus i sine samtaler med disiplene sine like før påske kjempet for at de skulle skjønne at det som lå foran dem, ikke skulle bli fortellingen om et kortvarig, religiøst prosjekt som ville havarere på langfredag. Fordi det kom en pinsedag, var det i stedet starten på «a never ending story».

Forutsetningen var imidlertid at Jesus ikke lenger kunne være hos dem, rent fysisk. Det skjønte de ikke da, bundet som de var av tidens og rommets begrensninger. Spørsmålet var: Ville Jesus klare å fordype sin relasjon til dem, samtidig som han annonserte sin avskjed? Og hvilket gudsbilde var det som gjennom dette kom til syne?

Jeg tenker meg at samtalen Jesus hadde med disiplene gikk omtrent som dette: «Jeg kommer til å dra hjem til min far. Men straks vil jeg komme tilbake, og da kommer jeg i en annen form og en annen substans. Ikke som kropp, men som kraft. Og når jeg kommer på nytt, vil jeg ikke være begrenset til ett sted av gangen. Da vil jeg være hos dere alle. På alle steder. Til alle tider. Samtidig».