Kulturlivet må ta manglende publikum på alvor

«Hvis man går inn for å opprettholde Forskningsrådet, tror jeg en 'folkejury' bestående av hvermannsen kunne erstattet dagens jury med suksess.»

Ingen ville påstått dette. Få eller ingen vil være så dristig at hun mener at «folk flest» skal bestemme hvordan forskjellige forskningsfelt skal disponere pengene sine. Ingen ville tørre å si at hun vet bedre enn landets fremste medisinere hvordan de skal stanse koronaviruset. Intet oppegående menneske vil ha mot til å si at hun skal erstatte klimaekspertene og ta kampen mot global oppvarming i egne hender, eller regne seg som en likemann med landets fremste ingeniører for å forbedre boligbygging eller veiutbygging. Såpass med respekt har man da tross alt for fagfolk.

Kultur

I kulturlivet er dette annerledes. Sitatet ovenfor tilhører nemlig Frps Silje Hjemdal, bortsett fra at hun snakket om Kulturrådet, ikke Forskningsrådet. Anledningen var at hun, på vegne av «hvermannsen», i Stortinget forrige uke var bekymret for Kulturrådets pengestøtte til kunstprosjekter som «spruter maling ut av anus» og «smører menstruasjon på papir».

Den nyslåtte kulturminister Abid Raja (V) svarte prinsipielt og ryddig med å vise til at kunsten skal ta upopulære valg og at politikere bør holde «en armlengdes avstand» til de som bruker sitt kunstfaglige skjønn når de deler ut offentlige penger.

Et samfunn uten kunst

Vi kan stoppe debatten der, og da er vi der debatten startet: Kunsten er viktig, armen bør være ganske lang, og Frp-politikere er populister som ikke forstår kunstens trang til overskridelse. Argumentene jeg har ført så langt, taler for det.

Men uten påstå at Hjemdal har et godt poeng, vil jeg likevel si at debatten pirker borti et problem for alle oss som er opptatt av kunstens rolle i samfunnet. For det er ikke helt riktig å sammenlikne kulturfeltet med medisinen eller meteorologien eller ingeniørkunsten. Disse fagområdene forsvarer faktisk seg selv, i kraft av de helt konkrete og samfunnsnyttige resultatene de frambringer, som vi nyter godt av hver dag vi inhalerer Otrivin på bussen på vei til jobb. For uansett hvor glad jeg er i kulturlivet, vil jeg heller leve i et samfunn med gode leger og dårlige kunstnere, enn omvendt.

LES VÅRT LANDS LEDER: Pengestøtte bør deles ut etter objektive og faglige kriterier

Fagmiljøets betydning

I selvtilfredse litteraturdebatter har jeg hørt slike legesammenlikninger: Når du er syk går du til legen, og ikke til naboen. På samme måte har det en særegen verdi at en bok får komme til kritikeren, fordi hun er særlig kyndig til å vurdere det aktuelle kasuset og gi en faglig troverdig vurdering.

Dette er ikke direkte feil, men det ligger en svakhet i denne påberopelsen av det kunstfaglige, som ofte blir underkommunisert: Ingeniørkunsten kan utvikle seg videre uten særlig mye offentlig debatt. Et faglig fellesskap kan bygge skyskrapere og motorveier på nye og bedre måter, uten å ta omveien om landets debattsider. Leger i ikke-demokratiske regimer kan utvikle fantastiske vaksiner. Vi har nok av eksempler på totalitære samfunn hvor lege- og ingeniørkunsten blomstrer.

Ikke bare fag

Sånn er det ikke med kunsten. For kunsten utvikles ikke i et fagmiljø, men i møte med publikum. Kunsten er faktisk som tankeeksperimentet om treet som faller i skogen: Det lager ikke en lyd hvis ingen hører det.

Dette er et brysomt faktum kulturlivet må forholde seg til. Og det er faktisk et kunstteoretisk poeng som har vært på moten i ganske mange tiår: Kunsten blir til å møte med betrakteren.

Mange forfattere og kunstnere sier selvsagt at de bare skriver eller maler for seg selv, uten tanke på publikum. Det er ikke bare koketteri, det er også en produktiv metode når man skal skape kunst: Om en kunstner tenker på hva folk vil ha, blir hun faktisk en demagog som taler folk etter munnen. Og da lager hun stort sett dårlig kunst.

Men alt er ikke dermed sagt. For denne kunstneren har ikke fått offentlig støtte for å gjøre det hun har lyst til – hun har fått det fordi det ligger til grunn en forventning om at publikum kan gledes og utfordres av det hun gjør. Det handler dessuten ikke bare om offentlig støtte: Selv en kunstner uten pengestøtte vil i sannhetens time føle seg mislykket om hun ikke får anerkjennelse. Manglende publikum er et problem.

LES OGSÅ: Vårt Lands februarmåling: Senterpartiet knuser Fremskrittspartiet

Hvermannsen i mindretall

Kunst er ikke viktig forskning som fører samfunnet framover gjennom faglig-interne diskusjoner. Kunst er ikke forskning, men utforskning – av mellommenneskelige forhold, tanker, sanser og følelser, av forhold mellom menneske og natur, naturen i mennesket, forholdet til Gud eller noe helt annet. Og denne utforskningen skal publikum være med på.

Enn så lenge har denne utforskningen ganske stor støtte i befolkningen. De Hjemdal kaller «hvermannsen» er faktisk en minoritet. I en folkejury på ti ville Frp hatt én eller to sympatisører representert. De fleste respekterer kunstfaglige vurderinger og at det trengs tid og penger for å realisere tanken og håndverket som ligger bak et kunstverk.

Men om kulturfeltet blir for selvtilfreds med sin faglige autoritet, uavhengig av sitt gjennomslag i offentligheten, risikerer man at forbindelsen til publikum blir svekket. Da får vi i verste fall et scenario hvor Hjemdals hvermannsen faktisk havner i flertall.

LES OGSÅ: Kultur-Norge tar godt imot Abid Raja som sin nye minister