John Peder Egenæs

Generalsekretær i Amnesty Norge

Det er et enormt problem at de som nå leder verdens mektigste stater, stort sett er autoritære eller populister. Flere av dem er begge deler. Kinas leder Xi Jinping, kneblet både leger og journalister som prøvde å si fra om koronaviruset. Hvis de hadde blitt lyttet til i stedet for sensurert, kunne man ha reagert på viruset tidligere.

USAs president Donald Trump har vært gjennom en fase hvor han aktivt fornektet viruset med alternative fakta. Akkurat nå har han ombestemt seg, og iverksetter drastiske tiltak. Trump har også kalt koronaviruset for «det kinesiske viruset».

Brasils president, Jair Bolsonaro, mener at viruset ikke er så farlig og var for ikke lenge siden ute på gata og ga folk high five, mens han var i karantene. Twitter har senere fjernet flere tweets fra presidenten, fordi de strider mot helsefaglige råd.

LES OGSÅ: President Bolsonaro med munnbind den ene dagen og håndtrykk den neste

Vi er alle i samme båt

Problemene som skal løses, virker endeløse. Gamle og syke er spesielt utsatte. Arbeidsledigheten eksploderer. Flyktninger får ikke tilgang på helsestell. Kvinner utsettes for vold i hjemmet. På én måte viser viruset at vi er alle i samme båt; ingen er trygge før alle er trygge. Samtidig tydeliggjør denne situasjonen også at det er noen i den båten som har luksuslugar, mens andre sliter i mørket under båtens dekk. Krisen synliggjør at vi trenger ledelse, men den må ikke være autoritær. Vi trenger handlekraft, men den må samtidig ta vare på friheten vår. For frihet og trygghet henger sammen.

De siste årene har både USA, Kina og Russland lagt mye energi i å undergrave internasjonalt samarbeid og internasjonale organer for å fremme egne interesser. Nå ser vi konsekvensen. Verdens helseorganisasjon og andre FN-organer mangler tyngden og gjennomslagsevnen for å kunne lede.

Selv om epidemien startet i Kina, har de brukt sitt propagandamaskineri for å vaske sitt internasjonale renommé og fremstår nå som mektigere enn før. USA lar dette skje med en leder som virker å nærmest gi blaffen i internasjonalt samarbeid. Europa krangler seg imellom i stedet for å stå samlet for å forsvare våre felles verdier.

LES OGSÅ: FN slår alarm om vold mot kvinner i hjemmet under koronakrisen

Påfallende lite innsyn

Ved starten av koronakrisen var det svært krevende å samarbeide med Kina. Til alt overmål la de i en periode press på WHO for at de ikke skulle varsle om en pandemi. Det er ikke fordi kinesiske myndigheter tror de kan alt best. Det er mer et uttrykk for at de vil ha full kontroll over historiefortellingen når det gjelder utbruddet og utviklingen i Kina.

Med tanke på at pandemien startet der, er det påfallende hvor lite innsyn verden har i hva som faktisk skjer i Kina. Det vi vet, kommer fra kinesiske myndigheter filtrert gjennom kommunistpartiets propagandadepartement.

Det lille vi har fra uavhengig informasjon, er at noen leger oppdaget det nye viruset og prøvde å varsle om det. Myndighetenes første reaksjon var å tvinge dem til taushet. Dette er den naturlige refleksen ikke bare i Beijing, men av ethvert autoritært regime: Hvis det kan se ut som at noe er galt, er det viktigste å begrense skaden for maktapparatet, få kontroll over informasjonen og sette inn sensur- og propagandatiltak.

Først når det er på plass, begynner man å håndtere situasjonen på en mer rasjonell måte. Tilsvarende eksempler fra autoritære regimer, er Tsjernobyl-katastrofen i 1986, jordskjelvet i Sichuan i Kina i 2008, og syklonen i Myanmar 2008.

Lettere å drive forretning

Så kan en selvsagt gi Kina honnør for at de gjennomførte beintøffe krisetiltak. Poenget er ganske enkelt at slikt alltid er lettere å gjennomføre i et diktatur. Problemet er at et system der kritikk av myndighetene ikke er tillatt, kan heller ikke justere kursen underveis.

Ingen passer heller på den nødvendige balansen for at tiltak for å håndtere ett problem ikke skaper mye større problemer et annet sted, eller påfører samfunnet langsiktige skader.

Kinas mål er stadig klarere: De har en tydelig politikk for å fremme sin samfunnsmodell ikke av ideologiske hensyn, men for å gjøre det lettere for seg selv å drive forretning. Når faglige rettigheter, ytringsfrihet og forsamlingsfrihet kommer i veien for det, må de alle vike.  

LES OGSÅ: Emil André Erstad: «Pandemien kan tippe nokre av demokratia i verda over til autoritære diktatur»

Ledelse som peker utover

Det store bildet kan synes dystert. Vi ser samtidig et sterkt potensial: Til nå er det få i Europa som vender seg til populister i leting etter å bli reddet fra korona. I åpne og demokratiske land som vårt eget, følger befolkningen våre ledere, uten at en må innføre drakoniske lover som bryter med våre liberale verdier.

Men vi trenger en ledelse som ikke peker innover i eget land, men utover, som samler. Selv om det er unntak finnes det en lang rekke internasjonalt orienterte ledere i Europa. Det er mulig EU skal lede vei, men det kan også være enkelte politiske ledere i europeiske land.

Vi har politikere i mange land, i alle verdensdeler, som er skolert over tiår i viktigheten av menneskerettighetene. Selv om de ofte er i mindretall, ser vi dem ta kampen, både i EU, i Norge, i Latin-Amerika, Afrika og Asia. 

Står opp for menneskerettigheter

Vi har en vestlig presse som etter Amnestys mening fortsatt er robust og villig til å forsvare sentrale menneskerettigheter og verdier. Flere har kommet styrket gjennom en omlegging av medielandskapet, og mange spiller etter mitt skjønn en minst like progressiv rolle i dag, som for noen tiår siden. De har fortsatt stor troverdighet i sine befolkninger, og kan spille en nøkkelrolle fremover.

Vi har et sivilt samfunn, med både humanitære, menneskerettighetsorganisasjoner og miljøorganisasjoner som hver dag står opp for menneskerettighetene. Vi ser universiteter og vitenskapsinstitusjoner over hele verden hvor ledende kunnskapspersoner står opp for menneskerettighetene. 

Vi har en oppvoksende generasjon av ungdommer som er skolert i menneskerettigheter og mener de er viktige. I en undersøkelse gjennomført for Amnesty for kort tid siden, så vi at den yngste respondentgruppen, de mellom 18 og 25, var dem som kunne mest om menneskerettigheter. Det samme finner vi i andre land.

Kan gi en ny start

Samtidig synliggjør viruset vår felles sårbarhet og at felles innsats trengs for å komme gjennom krisen. Denne erkjennelsen var også utgangspunktet da menneskerettighetene ble laget etter krigen.

Potensialet er glassklart. Håpet er tydelig. Koronakrisen er noe av det verste vi har stått oppi, men den kan også gi oss en ny start. Men tiden er inne for å handle. Vi kan ikke la populister og autoritære ledere få definere vår fremtid.

LES MER…

Ole Jakob Løland «Hysteri og panikk er mye verre enn viruset, hevder Bolsonaro»

Elise Kruse: «For første gang i våre priviligerte liv kan vi få kjenne på en brøkdel av hva millioner av mennesker på flukt kjenner på daglig»