Nyheter

Livet i unntakstilstand

For første gang i våre privilegerte liv kan vi få kjenne på en brøkdel av hva millioner av mennesker på flukt kjenner på daglig.

Det er unntakstilstand i Norge. Vi går i lange baner rundt hverandre. Sender hverandre usikre, prøvende blikk. Fyller opp bagasjerommene våre med handleposer, kjøleskapene med unødvendige matvarer og baderommene med toalettpapir.

Gatene er tomme. Skolegårdene er tomme. Butikkhyllene er tomme. Mange føler seg tomme.

70, 8 millioner mennesker på flukt

Den seneste uka er det snakket mye om utrygghet. Utrygghet og den nært beslekta usikkerheten. De kommer gående nedover gatene i folks ansikter, sniker seg inn gjennom mobilskjermen i hendene våre og legger seg i avissverten på fingrene våre. Vi blir rådville. Noen får panikk. Vi er ikke vant til dette. De fleste av oss har aldri opplevd noe lignende.

Men overalt over hele verden er det noen som har nettopp dét: opplevd noe liknende. Og akkurat her er det ikke snakk om hardt koronarammede Nord-Italia eller Kina, men de millionene av menneskene der ute som har opplevd og stadig opplever unntakstilstander i landet sitt. De som i disse dager må legge til enda en frykt på lista si over ting som truer tilværelsen deres.

Nemlig de over 70,8 millioner menneskene i verden som er på flukt.

Ingen kurve som kan jevnes ut

For mange av dem begynner det gjerne slik. Alarmerende beskjeder, skremte blikk, stadig tommere butikkhyller, spøkelseslignende skolegårder og sykehus med sprengt kapasitet.

Forskjellen er at for mange av dem er det ikke noe unntakstilstand som man håper vil gå over i løpet av noen måneder. Det er ingen kurve i en fancy tabell, som kan jevnes ut dersom folk er flinke til å vaske hendene sine og holde seg inne.

Det er hverdagen. Hyllene deres kommer ikke til å fylles igjen, ei heller gatene og skolegårdene. I alle fall ikke i deres levetid.

Det eneste vi vet sikkert om verdens flyktninger er at det kommer til å bli flere av dem. For verden er i endring. Klimaet vårt er i endring. Folk kommer ikke til å kunne bli boende i hjemmene sine. Hele byer og land kommer til å stå tomme, kommer til å forsvinne.

Når 2. verdenskrig blir det nærmeste

Her hjemme har vi snakket mye om 2. verdenskrig den siste uka. Det er blitt innført de mest inngripende tiltak den norske befolkningen har opplevd i fredstid, og det er naturlig å dra linjer tilbake til 1940-tallet.

For oss i den yngre generasjonen er dét det nærmeste vi har vært en lignende unntakstilstand. Selv om det nærmeste vi egentlig kommer er besteforeldre som kan fortelle, føles det nært og ekte det som skjedde den gangen.

Det er ikke noe rart at det første vi tenker på i disse tider er 2. verdenskrig, men det er like så fullt urovekkende. For selv om nordmenn er privilegerte nok til å måtte gå så langt tilbake i tid for å komme på lignende tilstander, vet vi jo utmerka godt at det ikke er tilfelle for resten av verdens befolkning.

Bruk tida på å kjenne etter

Derfor bør vi bruke denne tida foran oss til å utvide perspektivene våre. Samtidig som vi holder oss inne, vasker hendene våre, ber for de mest utsatte blant oss og gjør det lille vi kan. Hva om vi samtidig tar oss tid til å kjenne etter?

For første gang for mange av oss, kan vi nå kjenne på en liten brøkdel av det millioner av mennesker over hele verden har kjent før oss, kjenner akkurat nå og kommer til å kjenne på i årene som kommer.

Mange snakker om at vi nå befinner oss i samme båt. At unntakstilstanden her til lands kan føre det norske folk nærmere hverandre, om ikke fysisk – så mentalt. At vi kan kjenne på samhold og tilhørighet, solidaritet og fellesskap. Hva om vi også utvider den horisonten til å gjelde utenfor vårt eget farvann?

Medmenneskelighet koster ingenting

De aller fleste av oss kan aldri vite hvordan det er å sitte i den båten som har ført og fortsatt fører tusenvis av mennesker over Middelhavet. Men nærmere enn vi er nå kan vi kanskje ikke komme – heldige som vi er.

Hva om noen av kronene vi bruker på å hamstre unødvendig mye mat og dopapir kunne gått til noen av de som er i en konstant unntakstilstand? Eller hva om pengene vi ville brukt på buss, konserter eller ferier i ukene fremover kunne gått til de som ikke tåler å bli rammet av enda en krise? Om ikke man har råd til at kronene går dit, kan man i alle fall tillate seg å la tankene og bønnene gå dit.

Det koster ingenting.

LES MER OM KORONA:

• Oslo kommune: Vil hjelpe utenlandske tiggere i hjem

• Misjonærer sendes hjem: Frykter koronautbrudd i fattige land

• Nyhetsredaktør Veslemøy Østrem: Dag 2 av «det lille livet»

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Elise Kruse

Elise Kruse

Elise Kruse er religions- og featureredaktør i Vårt Land. Hun har jobbet i avisen siden 2017, som journalist, kommentator og som nyhetsleder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter