Kompromissløs rocker refser Trump

Til The Guardian uttalte nylig Jeff Tweedy at Trumps suksess er et tegn på hvor ille det er i USA – og hvor lenge det har vært ille. Når Wilco under Norwegian Wood i kveld sannsynligvis spiller «Old Man Trump», skrevet av Tweedys store forbilde, Woody Guthrie, er sangen som opprinnelig var en protestsang mot Donald Tumps far, blitt det Tweedy kaller «en protest fra Woodys grav mot sønnen Donald».

– Woody Guthrie leide leilighet av Trump senior i Brooklyn. Sangen handler om hvor mye han hatet ham, og hvilken rasist Trump var, sier Tweedy til den engelske avisen.

Når det gjelder Donald Trump, sier Tweedy: «Han følger ingen politiske regler. Han er en fleip, men nå er ikke fleipen morsom lenger.»

LES OGSÅ: Jeff Tweedy i Wilco forteller historier så levende og nådeløse at man nesten glemmer at det er plater man hører på

Mye på hjertet

Om Norwegian­ Wood har måtte skjære ned til sommerens tynneste artistliste, har de til gjengjeld fått den kanskje mest kraftfulle og samvittighetsfulle stemmen i dagens rockeverden. I går spilte Tweedy på Bergenfest. Til høsten er han og Wilco tilbake på Sentrum Scene i Oslo. Det er et band, og en artist, norske musikkelskere ikke har råd til å gå glipp av. Ikke bare på grunn av hva han synger i sangene sine, men fordi han gjør det med en intensitet og et engasjement som gjør formidlingen til noe langt mer, og større, enn underholdning.

Tweedy har gjennom et langt liv slitt med kronisk migrene, et stort forbruk av smertestillende medikamenter, depresjoner og panikkanfall. Han har likevel aldri vurdert å slutte å fremføre sanger. Han har så mye han vil ha sagt, som få andre artister ønsker å uttale seg om.

LES OGSÅ: Han er Lennon og McCartney i samme person

Fullførte Staples siste

Tweedy skjærer brutalt i glasuren­ og glansbildet andre artister ofte viser på talkshow og prisutdelinger. Han takker heller ja til en veldedighetsjobb for en lokal montessori-skole, enn å motta en eller annen pris. Han la straks egne prosjekter til side, da gospelsangeren Mavis Staple ringte, og spurte om han kunne fullføre faren Pops Staples siste album.

Da sistnevnte lå for døden, var hans siste ord til datteren: «Don't lose this». Dette var tapen­ med låtene han ikke hadde rukket å bli ferdig med. Albumet Don't Lose This, ble en forrykende ­musikalsk avskjedshilsen fra en av gospel- og soulmusikkens største kjemper, takket være Jeff Tweedy.

Ikke før var han ferdig med Staples-albumet, før kona hans, Sue Miller, fikk en alvorlig kreftdiagnose. Deres felles kamp mot sykdommen ble et tematisk utgangspunkt for dobbeltalbumet Sukiare, som var et samarbeid mellom Jeff og hans da 18-årige sønn Spencer. Albumet handlet om å takle motgang. Og å kunne­ hengi seg til kjærlighet som ­tåler noen stormkast. Naturligvis kunne stormkastene høres i musikken.

LES OGSÅ: Selv om tre av fire nordmenn strømmer musikk, økte andelen fysisk solgte plater i fjor

Satte ned foten

Da Wilco gjorde det bra med andrealbumet, Being There (1996), forventet det multinasjonale selskapet Warner Brothers at de skulle gjøre­ det enda bedre med tredje­albumet Summerteeth (1999). Om Tweedy der hadde inngått et aldri­ så lite musikalsk kompromiss, sa han resolutt takk for følget da Warner ville at oppfølgeren Yankee Hotel Foxtrot skulle være ytterligere kommersiell. Wilco hadde på det tidspunktet gitt ut to album sammen med den engelske, politiske artisten Billy Bragg (Mermaid Avenue Vol. I og II), med tidligere ikke publiserte tekster av Woody Guthrie. Samarbeidet med Bragg, men også Guthries datter, Nora, om farens sylskarpe tekster (som for eksempel «Old Man Trump»), var for Tweedy noe helt annet enn å diskutere budsjetter med Warner-sjefene.

Når en så prøvet, og så musikalsk og engasjert mann som Jeff Tweedy hever gitaren og stemmen, er det vanskelig å forbli uberørt.