KrF er i krise. På de to siste målingene fikk de henholdsvis på 2,9 og 2,8 prosent. Naturlig nok jobber partiets strateger på høygir for å komme over sperregrensen i 2021. I politikken er halvannet år lang tid. KrF kan klare det hvis strategien er god nok.

Tydelighet

«Tydelighet» er den mest åpenbare strategien. Og det skal Kjell Ingolf Ropstad virkelig ha: Han er tydelig. Allerede før han vant partiets sidevalg viste at han evnen til å nå gjennom lydmuren. For et lite parti er ofte oppmerksomhet avgjørende for å gjøre gode valg.

Abortutspillet i sidevalgprosessen var den første store saken der Ropstad var tydelig og brøt lydmuren. Det førte til at de fleste i Norge vet hvem han er. Han fikk også en viss oppmerksomhet i sommer da Aftenposten skrev at Ropstad mente kristne i Norge «har fått trangere kår» og møtes med mer inntoleranse og skepsis. Hans utspill mot den grønne bevegelsens menneskesyn skapte også overskrifter og utallige debatter både i og utenfor media. I denne forbindelse sa Ropstad at «kristent menneskesyn er under angrep».

LES OGSÅ: Ropstad: Kristent menneskesyn «er under angrep»

Identitetspolitikk

Fellesnevneren for disse sakene er at de står i en identitetspolitisk tradisjon. De setter grupper med ulike identiteter opp mot hverandre. To av utspillene tegner et bilde av kristne som en utsatt gruppe. Det ene utspillet bygger på krigsretorikk som «angrep», slik vi kjenner fra USA. En av parallellene finner vi i den amerikanske ideen «War on Christmas» eller «krig mot jula», som særlig er blitt fremmet av Fox News sin høyresidekommentator Bill O'Reillys. Han mener denne «krigen» handler om hvilken respekt det er er for kristendom i USA og USA som en kristen nasjon.

Abortutspillet har også et sterkt identitetspolitisk preg. Ropstad ble advart av egne partikollegaer fra tidligere regjeringer om at det ville vær umulig å endre paragraf 2C i abortloven. Motstanden i både Venstre, Frp og Høyre var dessuten massiv. Men for Ropstad ble et poeng i seg selv at Erna Solberg viste vilje til å snakke om abortsaken med en politisk minoritet, som KrF er i abortsaken. Flaggingen av saken og velviljen fra Solberg ble dermed viktigere enn den faktiske saken, slik det ofte er med identitetspolitiske utspill.

USA og Europa

Diskusjonen om identitetspolitikk har gått varm i både USA og Europa. I USA har diskusjonen særlig vært knyttet til venstresiden og deres ønske om ikke å støte eller krenke minoriteter og urbefolkninger. Et kjent eksempel i Norge er fra 2017, da Frps finansminister Siv Jensen la ut bilde av seg selv Pocahontas-kostyme. Det fikk kommentarfeltene på politikkens venstreside til å koke. Både indianere, samer og flere på venstresiden sto fram med budskap om at dette var en hån mot urbefolkningers kultur. Flere mente Jensen ikke forsto hvilken undertrykkelse disse gruppene har opplevd.

Men hva ligger i det ulne begrepet identitetspolitikk? Oxfords Lexico tar mål av seg å være nøytral, her står det kort: «En tendens til at mennesker med en bestemt religion, rase, sosial bakgrunn, etc. danner eksklusive politiske allianser og beveger seg bort fra tradisjonelt bredt basert partipolitikk».

Klar og tydelig

Det er ingen tvil om at Ropstad har opptrådt både klar og tydelig. Det er heller ingen tvil om at mange internt i KrF synes dette representerer deres syn, og at de trygges i sitt partivalg.

Ropstads dilemma er at en god del av KrFs velgere de siste årene ikke liker identitetspolitiske markeringer. I liten grad opplever de at det er vanskelig å være kristne og de opplever seg heller ikke som en minoritet under angrep.

Avisa Dagen presenterte denne uka en undersøkelse som viser at kun 2,5 prosent er enig i at «det er vanskelig å være kristen i Norge i dag». Riktignok er 25 prosent delvis enig.

Det er mulig å tenke seg at dersom KrF skal finne gjenklang for en identitetspolitisk markering av kristne som minoritet, vil de finne størst gjenklang hos de som «synes det er vanskelig å være kristen i Norge». Dersom vi legger Dagens undersøkelse til grunn, utgjør de som er helt enig i utsagnet, litt i overkant av 2000 personer. Dersom vi regner med de som er delvis enig i et slikt utsang, utgjør disse mellom i overkant av 22.000.

I Stortingsvalget i 2017 fikk KrF til sammen rundt 122.000 velgere. Med alle mulige forbehold kan tallene fra Dagen være en indikator for Ropstad på at identitetspolitikken ikke favner bredt nok, dersom han vil over sperregrensen.

Etter Ropstads utspill mot den grønne bevegelsen og MDG, datt KrF ned på 2-tallet, og lakk som en sil til MDG. Dette var tydelig både på Vårt Lands måling i slutten av oktober og på NRK og Aftenpostens måling i november.

Trolig ville mange støttet en del av Ropstad intensjoner dersom han hadde sagt dette på en mer lavmelt og treffsikker måte slik Erik Lunde gjorde det. Krigsretorikken og den identitetspolitiske flaggingen bidrar derimot til å stenge for budskapet. Det som fungerer i USA, fungerer ikke særlig godt her.

Ulike kristne

For det er slik at mens en del kristne er mest opptatt av å skjerme kristendommen og kristne mot angrep og sekularisering, så er en annen gruppe kristne mer utadrettet. De har fokus på kristnes etiske ansvar i verden. Både for våre egne fattige, for flyktninger i landet vårt, for menneskerettigheter og for å hjelpe fattige i sør. Identitetspolitikk appellerer ikke til disse. Faktisk vil mange av dem støtes bort fra et parti med en slik linje.

Hva Ropstad og KrF velger blir interessant. Etter hans utspill mot den grønne bevegelsen vil det være naturlig at han og hans rådgivere tar seg en real analyse av både egne velgere og egen strategi.

LES OGSÅ:

Kristenreaksjoner mot Ropstads MDG-utspill

Fylkesledere støtter Ropstad men advarer: MDG er ingen fiende

Ropstad kaller Stålsett en hedersmann og mener loven er gal.