Nyheter

Kan barnetroen på at Jesus er min venn være en troverdig trøst i disse usikre tider?

Jeg minnes hvordan jeg i 8-10-årsalderen satt på loftet og sang høyt for meg selv «Hvilken venn vi har i ­Jesus». Det var min yndlingssang. Jeg har ikke den samme trygghetsfølelsen nå, men likevel er det dit jeg søker i utrygge tider.

Tidligere KrF-leder ­Erling Wikborg var 90 år og nesten blind da jeg ­intervjuet ham for mange år siden. Under ­intervjuet vendte han seg flere ganger til stolen ved siden av seg for å snakke med Jesus. Var den gamle mannen i ferd med å bli senil? Nei, jeg er overbevist om at han var ved sine fulle fem. Den kjente forretningsadvokaten hadde levd med Jesus som nær venn det meste av livet, og det fortsatte han med.

Jesusfromhet

Forrige uke ­etterlyste Eyvind Skeie, i et innlegg på Facebook, den inderlige og enkle Jesus-fromheten han fant i gamle bedehussanger.

«Det slår meg at mye av den forkynnelsen vi møter i dagens kirke langt på vei mangler denne inderlige og enkle Jesus-fromheten. Appellen som utgår fra prekestolen handler mye oftere om etiske og samfunns­messige spørsmål enn om dette ene og enkle: Å fly i Jesu armer, for å bruke et språkspill fra slike glemte sanger», skrev Skeie. Jeg opplevde at han traff noe som har jobbet i meg en tid.

Skjønt, glemte sanger. ­Disse sangene hentes jo nå fram av mange artister, etter å ha vært trengt til side av moderne lovsangstrender. Ikke minst ­bidrar mange av de yngre til å føre ­tradisjonen videre og fornye den. Frelsesarmeen har fått ­kjente ­artister til å synge salmer og bedehussanger, med innlevelse og uten ironi. Jeg tror på det når Steinar Albrigtsen synger «Min framtid er i Jesu hender».

Og i USA har disse ­sangene aldri vært glemt. Sanger som «What a friend we have in ­Jesus», «Just a closer walk with Thee» og «You never walk alone» står på repertoaret til verdens­kjente musikere. Det er tydelig at ­sangene fremdeles treffer noe hos folk. Kanskje, tror jeg, en lengsel etter noe trygt eller opprinnelig.

En venn

Jeg minnes hvordan jeg i 8-10-årsalderen satt på loftet og sang høyt for meg selv «Hvilken venn vi har i ­Jesus». Det var min yndlingssang. At jeg hadde en venn jeg alltid kunne gå til var kjernen i den tro jeg lærte hjemme. Mors ­motivasjon for å være søndagsskolelærer helt til hun ble 80 år var over­bevisningen om at det er en ­menneskerett for barn å få vite at Jesus er deres venn.

Og jeg trengte en slik venn. Jeg var et ensomt barn. Selv om jeg hadde veldig stor glede av mine yngre søsken, og selv om jeg ­hadde lekekamerater, følte jeg meg alene. Og på skolen var det mobbing. Nå er jeg usikker på hvor alvorlig det var. Men jeg ­husker at jeg gruet meg til ­skolen, og særlig til timer der læreren gikk ut og overlot oss til oss selv.

Derfor kunne jeg sitte lenge 
på loftet og synge. Det ga trøst og fellesskap.

Skybert?

Var Jesus min Skybert? Kanskje det var slik. Det er jo slett ikke uvanlig at barn har hemmelige venner. Men det er likevel noe annet med en venn som faktisk har levd, som har en historie og som du kan danne deg bilde av. En som tok barn på fanget. En som brydde seg. En som selv ble mobbet. En som seiret over døden.

Min og kirkens tro er dessuten at Jesus er mer enn en historisk person. At han sitter ved Guds høyre hånd og skal komme igjen. At han ved Ånden er helt konkret til stede i våre liv og vår verden.

Likevel merker jeg at den ­trygge barnetroen er blitt fjern. At jeg ikke har så lett for si at jeg har en venn som går tett ved sida mi. For kan jeg virkelig stå inne for det? Jeg opplever det ikke så ofte slik.

Miste Gud

For noen år siden mistet jeg Gud. Jeg opplevde at han hadde sviktet meg når jeg trengte ham mest. Jeg følte meg som et barn som kastet meg fra en høyde fordi far hadde lovet å ta imot meg i sine armer, og så hadde far snudd og gått sin vei.

Jeg fikk etter hvert Gud til­bake. Jeg fikk en dyp ove­rbevisning av at det finnes en som vil meg vel og som har livet mitt i sine ­hender. Det er ikke en følelse, heller ikke en intellektuell overbevisning. Det bare er slik.

Men den nære og personlige opplevelsen av tillit fra barne­årene er ikke der. Jeg vet fortsatt ikke om jeg våger helt å ­følge oppfordringen om å fly i Jesu ­armer, slik Skeie uttrykker det.

Livets slag

Likevel er det nettopp det jeg gjør når livet rammer med uforståelige slag. Jeg spør ikke lenger hvorfor han lar dette skje. Det finnes ikke noe svar, og det oppleves heller ikke som så viktig. Det viktige er å søke dit jeg kan få trøst og hjelp.

Ikke minst har jeg kjent på det de siste ukene. Når man er i den såkalte risikogruppen for en skremmende og potensielt ­dødelig sykdom, og ingen vet hvor lenge det skal vare, da er jeg glad for å ha Jesus å gå til.

Det kan jeg gjøre selv om ­følelsene fra barndommen ikke er der. Så jeg ber mine bønner og tar mot velsignelsen. Jeg ­lytter til og synger de gamle sangene og tar tekstene til meg uten å ­bekymre meg for hva jeg føler eller opplever. Slik blir Jesus fortsatt min venn helt fra barndommen av.

Kanskje du også er interessert i disse?

Kanskje Dag Solstad befinner seg i nærheten av de kristne mystikerne?

Jesus stakk ikke av fra oss opp til himmelen. Tvert om: Han tok oss med seg inn i Guds hjerte.

Kanskje har vi grunn til å være redde. Men det virkelig farlige er om redselen gjør oss handlingslammet.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter