Jøde­staten

'I dag grunnla jeg den jødiske­ staten', skrev Theodor Herzl i dag­boken sin 30. august 1897, etter ­åpningen av den sionistiske verdenskongressen. Og han fortsatte­: «Hvis jeg sa det høyt i dag, ville jeg bli møtt med latter. Men om femti år vil alle se det.»

Han traff godt med sin spådom. Femti år etter vedtok FNs hovedforsamling å opprette en jødisk stat i Palestina.

En prestasjon

I disse dager feirer Israel at det er 70 år siden Israel ble proklamert som selvstendig stat. Da det skjedde, var den nye staten forlengst en realitet på de fleste områder. Parlament, regjering, hær, bankvesen, fagbevegelse, skole- og kulturinstitusjoner og universitet, alt dette og mer til var bygd opp i tiårene før.

Det var virkelig en nesten utrolig prestasjon. I dag er Israel blitt en trygg havn for alle jøder, en økonomisk og teknologisk avansert stat med et levende kulturliv, slik Theodor Herzl så det for seg.

LES OGSÅ: 70 år med hat og kjærlighet

Sionismen

Det var ikke Herzl som oppfant sionismen. Lengselen tilbake til Sion har alltid preget jødene. Sionismen oppsto på 1800-tallet som en bevegelse for at jøder skulle flytte til Palestina.

Herzls bok Jødestaten slo likevel ned som en brannfakkel i de jødiske miljøene i Europa da den kom ut i 1896. «Vi er et folk, vi er ett folk», skrev han. Jødene var en nasjon for seg selv, og derfor ville de aldri bli akseptert i andre nasjoner. De måtte få sin egen nasjonalstat, skrev han.

Boken tente mange jøder. Bare ett år etter kunne Herzl åpne den første sionistiske verdenskongress, som definitivt satte jødestaten på dagsorden. Men motstanderne var i flertall. De fleste europeiske jødene fant seg vel til rette der de var, og var redde for hva snakket om jødestat kunne føre til.

«De vil først tro meg hvis de igjen blir hjemsøkt av jødeforfølgelser», skrev Herzl i boken. Også der var han profetisk: ­Hitler viste alle hvor nødvendig en egen stat for jøder var.

LES OGSÅ: Feirer 70 år i 70 timer i strekk

Lite konkret

Men Jødestaten er forbausende lite konkret når det gjelder hvordan en jødisk stat skulle være. Boken skulle samle på tvers av ulike politiske syn og den skulle samle religiøse og sekulære om samme mål. Det er nok en forklaring på at den er såpass vag på mange punkter.

Men i 1902 skrev Herzl framtidsromanen Altneuland, som inneholder en beskrivelse av en framtidig jødestat slik han tenkte­ seg den kunne bli. Mye ligner ­dagens Israel – men med en iøyenfallende forskjell: Det er ikke noen spor av jødedom i ­beskrivelsen av staten. Jøde­staten var ikke jødisk.

Jødisk nasjon

Men andre sionister så det annerledes. For dem var det avgjørende å skape en jødisk nasjonalitet. Grunnlaget skulle være jødenes kulturelle tradisjoner, der gjenskapingen av hebraisk som bruksspråk var viktig. Staten skulle springe ut av dette nasjonale fellesskapet, ikke være et mål i seg selv.

Mange av disse jødiske ­nasjonalistene var sekulære – eller kanskje man kunne kalle dem «kulturjøder». De ville frigjøre seg fra religionens grep. Her kom de i konflikt med de religiøse sionistene.

De fleste ortodokse jøder var mot sionismen nettopp fordi de så det som en verdslig idé på ­bekostning av religiøse forventninger. Men noen religiøse var sionister, og de ville ha en jødestat der religionen var statens lov.

Denne uenigheten om hva en jødisk stat er, preger fortsatt ­Israel, og er en kilde til stadige konflikter.

LES OGSÅ: Gaza i flammer kaster skygger over Israel-fest

De andre

Jødestaten er dess­uten fullstendig taus om hvordan jødene skal forholde seg til ikke-jøder. Det skyldes nok at Herzl i utgangspunktet ikke var opptatt av hvor staten skulle ligge, han var inne på både Argentina og Uganda. Men det ble fort klart at jødene bare kunne samles om en stat i Palestina.

I Altneuland ligger jødestaten nettopp der. Og Herzl er ­optimistisk: Jøder og arabere lever i fred og fordragelighet som likeverdige­. Hvem som har flertall, er dermed ikke av betydning, og landet har ikke behov for noen hær.

Da Folkeforbundet åpnet for et jødisk hjemland under britisk overhøyhet i 1921, ble Herzls ­visjon fulgt opp av sionister i en bevegelse som kalte seg Brit Shalom. De gikk inn for en ­felles stat for jøder og arabere – på tross av at jødene på den tiden utgjorde bare litt over 10 prosent av befolkningen i Palestina.

Utdrivelse

Men andre sionister mente dette var utillatelig naivt. De såkalte revisjonistene gikk inn for at araberne måtte holdes i sjakk av en sterk jødisk militærmakt.

Mellom disse to fløyene plasserte David Ben Gurion seg. Han mente jødene måtte være i flertall i den jødiske staten, som skulle være demokratisk. Han innså at det betydde at de måtte gi avkall på deler av Palestina. I 1948 ble hans program realisert ved at de fleste arabere ble drevet ut fra de delene av landet som Israel erobret. Men i 1967 kom igjen hele landet under israelsk kontroll – og etter det har problemet med rettigheter for ­palestinerne vært akutt.

Visjonen

Herzl viste seg å få rett. Det var behov for en jødisk stat. Men hans visjon for fred med den opprinnelige befolk­ningen har så langt ikke blitt oppfylt.